De fast vitenskapelig ansatte ved Institutt for sosialantropologi har stilt rektorkandidatene sju spørsmål som har tilknytning til og betydning for den akademiske friheten ved universitetene. Spørsmålene er viktige, og det er viktig at de blir diskutert. I det hele tatt er det viktig at slike og andre spørsmål knyttet til f. eks. universitetspolitikk, faglige prioriteringer og samarbeid, forskning, utdanning, formidling og relasjoner til samfunnet blir fortløpende diskutert på universitetet, ikke bare hver gang det er valg. Dette vil utvikle universitetet som akademisk institusjon, og bidra til å gi ”et arbeidsfellesskap tuftet på kunnskap og preget av nytenkning, kreativitet, læring og gjensidig avhengighet” slik vi sier i vårt program.
Så til spørsmålene.
1. Vil du som kommende rektor gå inn for at både professorer og førsteamanuenser ved UiB fortsatt skal ha fast tilsetting?
Absolutt ja. Her i landet er faste tilsettingsforhold for professorer og førsteamanuenser grunnlaget for praktisk talt all langsiktig forskning og forskningsbaserte utdanningstilbud. En viktig grunn til dette er at vi har relativt svært få andre institusjoner og virksomheter som driver forskning.
2. Vil du som kommende rektor forsvare hver enkelt vitenskapelig ansatts rett til ca 50 % forskningstid?
Absolutt ja, hvis det med ”hver enkelt vitenskapelig ansatt” menes førsteamanuenser og professorer i faste stillinger og hvis det med ”rett” menes ”rett og plikt”. Universitetets kjernefunksjon er forskning. Hvis ikke denne funksjonen sikres, undergraves vår berettigelse som universitet. Det er viktig å påpeke at forskningstiden skal inngå som 50% av samlet ordinær arbeidstid og ikke som noe vi gjør utenfor denne. Undervisning og andre pålagte oppgaver må derfor avpasses slik at de ikke går ut over forskningsvirksomheten. Det er en av grunnene til at det for oss er en prioritert oppgave å skaffe en grundig oversikt over hva undervisningen koster av tid og penger ”slik at tiltak kan settes i verk for å hindre at undervisningen svekker forskningen på Universitetet”.
Et viktig spørsmål i denne sammenheng er hva som skal være universitetets kjernefunksjon. Det er hevet over tvil at det nye utdanningsregimet som universitetet nå er underlagt, legger større administrative byrder på de ansatte. Det blir en viktig oppgave å redusere denne byrden mest mulig uten å gå på akkord med de kravene myndighetene stiller gjennom NOKUT, bl.a. gjennom bedre tilrettelegging ved bruk av nettbaserte løsninger.
3. Vil du som kommende rektor gå inn for å reelt styrke den frie forskningen ved UiB gjennom særskilte bevilgninger til forskerinitiert grunnforskning utenom satsingsområdene – i form av driftsstøtte og frie doktor- og postdoktorstipender?
Absolutt ja. Dette er meget viktig i og med at prosjektstøttede stipender lett leder til at så vel erfarne som unge forskere ledes til å orientere sin forskning mot problemstillinger som er sikret finansiering gjennom store satsinger og nasjonale programmer. Dette vil lett kunne bidra til å innskrenke forskningsperspektivet slik at kunnskapsutviklingen svekkes på en rekke fagområder. Derfor sier vi i vårt program at ”det er derfor viktig at forskerne ved Universitetet oppmuntres aktivt til forskning som sikrer faglig mangfold. Bare på den måten kan Universitetet ha den kompetansen som trengs for å stå rustet til å ta på seg større tematiske satsinger innen forskning og utdanning. Slike satsinger er viktige og vil bli prioritert, men den beste garantien for framtidige satsinger som vi i dag verken kjenner behovet for eller innholdet av, er solide fagmiljø preget av faglig mangfold og nysgjerrigdrevet forskning på disiplinnivå. Slik forskning har i dag vanskelige kår her i landet, og dette vil på sikt kunne få alvorlige konsekvenser. Rektoratet vil derfor arbeide for å styrke den grunnleggende, disiplinbaserte forskningen på Universitetet både gjennom økonomiske tiltak”.
Når det gjelder tiltak for å styrke den frie forskningen på universitetet, mener vi at en bedre organisering av doktorgradsutdanningen vil være et viktig tiltak. Dette krever et nasjonalt grep for å få noe omfang, men vi vil likevel arbeide for å forbedre situasjonen innenfor de rammene universitetet rår over. Dette er omtalt i et innlegg (”Rekruttering av forskningstalenter”) av Sydnes i Forskerforum i nr. 8, 2004 der det heter: ” På denne bakgrunn er behov for et nasjonalt grep slik at flere vil satse på studier mot en doktorgrad. Jeg ser for meg tre tiltak for å oppnå dette. Hovedtiltaket må være at det blir en forpliktende kopling mellom gode studieresultater og tilbud om finansiering av doktorutdanning. Det andre tiltaket må sikre at tiden fra avlagt Master-eksamen til påbegynt doktorstudium kortes ned. Derfor må læresteder med rett til å gi doktorutdanning ta opp kvalifiserte søkere til doktorstudier etter faste rutiner flere ganger årlig. Det siste tiltaket er en konsekvens av de to andre: Alle stipendiater fullfinansieres av lærestedene slik at doktorutdanning fullt og helt blir utdanningsinstitusjonenes ansvar.
Ett er sikkert: Skal doktorgradshyppigheten her i landet bli som i våre naboland, må dagens ordning endres.”
4. Vil du som kommende rektor ved UiB sikre finansielt grunnlag for videreføring av gjeldende disiplinorienterte studieprogrammer på BA- og MA-nivå, og også anerkjenne disiplinbaserte forskerskoler?
Svaret er klart ja. De disiplinbaserte og disiplinorienterte studieprogrammene utgjør på sett og vis basisen for all utdanning ved universitetet. Uten at forskningen og undervisningen på disiplinnivå er sterk og solid, vil tilbud på tvers av fag og disipliner ikke ha livets rett.
Når det gjelder etableringen av forskerskoler ved universitetet, er det en prosess som ikke er sluttført. Her ser vi et mulig motsetningsforhold mellom flerfaglige forskerskoler og velfungerende ”forskerskoler” på fag- og disiplinnivå som vi allerede har mange av på alle fakultet. Et slikt motsetningsforhold må ikke oppstå. Vi vil følge opp saken hvis vi blir valgt.
5. Vil du som kommende rektor ved UiB reversere dette forslaget (at instituttene skal være ”leverandører” og fakultetene ”bestillere” av ”undervisningstjenester”) slik at ansvaret for studieplanarbeidet – og dermed kontrollen over reproduksjon og videreutvikling av disipliner – forblir et klart faglig anliggende forankret i grunnmiljøene?
Dagens praksis tilsier ikke at instituttene bare skal levere undervisning på bestilling fra fakultetene. Det er et faglig anliggende å komponere og videreutvikle studieplaner og studieprogrammer, og slik skal det fortsatt være. Men det kan fortsatt oppstå situasjoner der fakultetene får et spesielt ansvar for å bidra til å utvikle tverrfaglige og tverrfakultære studieprogrammer. Da vil fakultetet måtte samarbeide med et institutt om oppgaven, men det faglige ansvaret vil fortsatt være forankret i grunnmiljøet.
6. Deler du oppfatningen om at ”store enheter” skal være den allmenngyldige løsningen for UiB, eller er du som kommende rektor villig til også å opprettholde mindre, livskraftige institutter som egne enheter?
Vi er villige til å opprettholde mindre, livskraftige institutter som etter grundige drøftinger ønsker å forbli egne enheter. Sammenslåing av institutter kan gi klare innsparingsgevinster og være faglig stimulerende, og det kan også være faglig velbegrunnet basert på teoretisk og metodiske vurderinger. Men det kan også være faglig uheldig og få ”kvelende” konsekvenser. Sammenslåinger bør altså ha karakter av kjærlighetsekteskap framfor tvangsekteskap.
7. Er dere enige i at instituttstyrer kan velges der et institutt ”etter grundig drøfting” har kommet til at de ønsker denne løsningen? Og er dere villige til å forsvare hevdvunne demokratiske ordninger gjennom å videreføre institutt- og fakultetsstyrer som reelle demokratiske beslutningsorgan og slik at alle disipliner blir representert i fakultetsstyret?
Til det første spørsmålet er svaret ja. Dette går klart fram av vårt program der vi sier at ordningen ”med valgt dekanat ønskes beholdt. Videre bør institutter som etter grundig drøfting ønsker å fortsette med valgt styrer, kunne få anledning til det. Samtidig må enheter som etter grundige diskusjoner går inn for å ansette styrer, kunne gjøre det”.
Når det gjelder instituttstyre og instituttråd, er det viktig at de er slik sammensatt at de beslutninger som fattes, får den faglige legitimiteten instituttlederen må ha i sitt arbeid. Hvilke saker som skal behandles i disse organene, vil være avhengig av de vedtak universitetsstyret og fakultetsstyrene fatter.
Når det gjelder sammensetningen av fakultetsstyrene, er det viktig at den er slik at de beslutninger som fattes, får den faglige legitimiteten dekanatet må ha i sitt arbeid. På den annen side: Blir styrene for store, viser nok erfaring at disse organene blir mindre funksjonsdyktige. På flere av fakultetene vil det derfor være umulig å ha alle disipliner representert til enhver tid (særlig siden enkelte fag favner over flere disipliner). Men det betyr etter vår mening ikke at fakultetsstyrene av den grunn blir udemokratiske. Skikkelig saksforberedelse, som ifølge vårt program betyr at ”relevante grupper og personer får anledning til å komme med gode innspill i tide og dermed bidra til at problemstillinger blir belyst på en tilfredsstillende måte”, vil sikre at de beslutningene som blir fattet, få god faglig forankring. For å bidra til at dette skjer, vil vi som rektorat ”jevnlig ha drøftingsmøter med dekanene. I forståelse med dekanene vil rektoratet også oppsøke grunnmiljøene for å informere og bli informert om viktige utfordringer slik at saker kan drøftes og bli tatt opp før problemer oppstår.”