Vi takker de faste tilsatte ved Institutt for sosialantropologi for klart formulerte, og åpenbart viktige spørsmål: Når fagmiljøene er usikre på hva rektorkandidatene vil svare på så sentrale spørsmål som dette, forteller det om en bekymring som det er all grunn til å ta på alvor. Som kandidater til rektoratet har vi noen ganske enkle leveregler, hvorav én er: Velg dine bekymringer med omhu – og sats dem i alle fall ikke på noe som viste seg å være lite urovekkende. Vi vil håpe at svarene nedenfor vil bidra til å redusere usikkerhet.
1. Vil du som kommende rektor gå inn for at både professorer og førsteamanuenser ved UiB fortsatt skal ha fast tilsetting?
JA! Disse to stillingskategoriene er selve grunnfjellet i akademia, og det er godt å få si med all tydelighet at det ikke står på vårt program å rokke ved dette. MEN: I de kommende årene har vi ved UiB satt oss som mål å øke antall doktorander utgått fra UiB til 250 årlig. I en situasjon med knapphet på ressurser, store utfordringer på undervisnings- og forskningssiden er det å skape gode vekstvilkår for morgendagens forskningsledere kanskje vår viktigste utfordring. Dersom vi ensidig satser på å øke antallet rekrutter uten å være villig til å tenke på virkemidler for å skape gode forskningsgrupper og nettverk, feiler vi vår oppgave. Slik vi tenker, bør fagmiljøene ta ansvar for å identifisere hvilke områder som bør styrkes, og vi må se oss i stand til å gi åpninger for noen nye midlertidige stillinger (4-5 år) som gis økonomiske rammebetingelsene som er nødvendig for å kunne bygge opp forskningsgrupper. Det kan i tillegg til lønn, være snakk om stipendiatstillinger, gode driftrammer mv. Hensikten er å ikke bare utstyre neste generasjon forskere med krav og forventninger – vi vil også ta ansvaret for å gi dem muligheter til kunne skape forskningsfellesskap som er av en slik kvalitet at de kan hevde seg i en internasjonal konkurranse. Til nå har vi overlatt denne viktige oppgaven til instanser utenfor oss selv (eks. Forskningsrådet)- vi vil nå gjøre det til et felles ansvar for oss ved UiB!
2. Vil du som kommende rektor forsvare hver enkelt vitenskapelig ansatts rett til ca 50 % forskningstid?
JA! Igjen er det godt å få sagt klart fra: Forskning er fundamentet for vår virksomhet, og det står ikke på vårt program å rokke ved dette! Snarere ser vi at utfordringene knyttet til Kvalitetsreformen stadig truer med å sette oss i en situasjon der den enkelte ikke klarer å oppfylle sin forskningsplikt: Undervisningsoppgavene tar så mye tid at det å skulle skape rom for virksomhet som er mindre styrt av timeplaner og avtaler, kan fortone seg som en lite velvalgt spøk. Den nye budsjettmodellen der publikasjoner skal telles og måles gjør ikke oppgavene våre mindre formidable. Vi ser at ulike fagmiljøer har valgt ulike tilnærminger til å løse disse oppgavene: Noen har funnet det hensiktsmessig å se undervisning og forskning som oppgaver som tillegges et fellesskap – og som man et gitt semester deler på en måte som oppfattes hensiktsmessig sett fra fagmiljøets ståsted. For enkeltpersoner kan det bety noe mer undervisning ett semester – og noe mindre et annet. I noen perioder vil det være behov for et ekstra løft for å bygge opp et undervisningstilbud, eller for å oppjustere fagplaner, læringsformer osv. Etter vår oppfatning skal enkeltpersoner som tar på seg slike oppgaver, belønnes for dette på en måte som både gjør det mulig å bygge opp undervisningsprogram, og som gjør det mulig å komme sterkere tilbake til forskningsoppgavene.
3. Vil du som kommende rektor gå inn for å reelt styrke den frie forskningen ved UiB gjennom særskilte bevilgninger til forskerinitiert grunnforskning utenom satsingsområdene – i form av driftsstøtte og frie doktor- og postdoktorstipender?
JA! Spesifikt vil dette kunne gjøres i tilknytning til det å skape skikkelige rammevilkår for de kommende forskningsgruppene og forskningslederne (se spørsmål 1).
4. Vil du som kommende rektor ved UiB sikre finansielt grunnlag for videreføring av gjeldende disiplinorienterte studieprogrammer på BA- og MA-nivå, og også anerkjenne disiplinbaserte forskerskoler?
JA! Det blir en absurditet om innretning på studieprogram og forskerskoler gjøres til et spørsmål for og imot basis i enkeltdisipliner! Uten solid disiplinbasert forankring blir tverrfaglighet en tom floskel. Svært mange av de forskningsmessige utfordringene vi står overfor er imidlertid av en slik karakter at de krever tverr- og flerfaglig innsats for å kunne finne sine gode løsninger. Vi anser det derfor som grunnleggende å ikke bygge opp grenser og stengsler som kan være hemmende for smidige samarbeid på tvers av faggrenser.
5. Vil du som kommende rektor ved UiB reversere dette forslaget (at instituttene skal være ”leverandører” og fakultetene ”bestillere” av ”undervisningstjenester”) slik at ansvaret for studieplanarbeidet – og dermed kontrollen over reproduksjon og videreutvikling av disipliner – forblir et klart faglig anliggende forankret i grunnmiljøene?
Universitetet i Bergen er en institusjon med et stort mangfold (tvilere oppfordres til å gå på doktorpromoveringen: Enhver påstand om ensretting, lav takhøyde og manglende akademisk frihet vil etter en sik seanse falle på sin egen urimelighet!) – og ulike miljøer vil ha ulike behov. Utvikling av studieplaner må med nødvendighet være forankret i fagmiljøene! At fakultetene har en bestillerfunksjon er ikke en ukjent problemstilling: Slik har det lenge vært i profesjonsfagene. Å redusere dette til et spørsmål om hvem som skal ’ha kontrollen over reproduksjon og videreutvikling av disipliner’ - blir en spissformulering som kan risikere å stå i veien for en fagutvikling som er og blir et felles ansvar på tvers av styringsnivåer.
6. Deler du oppfatningen om at ”store enheter” skal være den allmenngyldige løsningen for UiB, eller er du som kommende rektor villig til også å opprettholde mindre, livskraftige institutter som egne enheter?
Igjen: det er sjelden vi kommer i mål med allmenngyldige løsninger. Den rektor som går inn for å kvele ’mindre, livskraftige institutter eller enheter’ kan neppe ha skjønt sin oppgave. Når det er sagt, ser vi at stadig flere fagmiljøer har valgt å reorganisere virksomheten i større enheter, ikke minst fordi de opplever at dette gir større manøvreringsdyktighet nært fagmiljøene. Det vil være en viktig oppgave fremover å vurdere effekten av reorganiseringene: Fører større enheter til øking av livskraftig forskningsaktivitet? Gjør de oss et forskningsuniversitet som kan leve opp til betegnelsen eller ikke? Vi tror at enhver omstilling som ikke er forankret i en visjon om hva vi ønsker å skape, vil være dømt til å mislykkes. Endringer i tiden som kommer må være basert på at vi har et ønske om – og en vilje til- å utvikle den institusjonen vi alle er satt til å forvalte. Løfter vi ikke blikket, og tar vi ikke inn over oss de ganske så formidable oppgavene som ligger foran oss, risikerer vi å stå tilbake som tapere i en stadig mer skjerpet konkurranse om både materielle og menneskelige ressurser.
7. Er dere enige i at instituttstyrer kan velges der et institutt ”etter grundig drøfting” har kommet til at de ønsker denne løsningen? Og er dere villige til å forsvare hevdvunne demokratiske ordninger gjennom å videreføre institutt- og fakultetsstyrer som reelle demokratiske beslutningsorgan og slik at alle disipliner blir representert i fakultetsstyret?
Det er ikke noen hemmelighet at motstanden mot ansatte styrere har vært stor. Det er heller ikke noen hemmelighet at den er stadig minskende. Da Universitetsstyret i høst vedtok at UiB skulle ha ansatte styrere pr. 01.08.07, var det sågar slik at sosialantropologenes eget fakultet takket nei til overgangsordninger, og heller gikk inn for å iverksette endringen umiddelbart! Vi er av den oppfatning at det ikke bare er instituttene, men fakultetene som må ha synspunkter på hva som er de best egnede styringsformene, og at beslutningene om dette må tas på fakultetsnivå. Det springende punktet ikke nødvendigvis ’tilsatt eller ikke’, men hvorvidt den som er leder for et institutt har en legitimitet i fagmiljøene. Det er også viktig å understreke at ledelse ikke er synonymt med styring! Endringene vi har gjennomgått de senere årene innebærer først og fremst delegering av styrings- og ledelsesfunksjoner fra sentralt hold og tettere inn i fagmiljøene. Mens en tidligere med større hell kunne sende sine protester oppover i systemet, er det nå i betydelig større grad fagmiljøene som selv skal finne de hensiktsmessige løsningene for å nå målene. Målene skal være tydelige og etterprøvbare, men veien dit er det fagmiljøene som må stake ut. Basert på egenart og lokalkunnskap.