Aldersgrense for PhD-utdanningen?

I det vårsemesteret gikk over i sommerferie var det store temaet hvorvidt UiBs stipendiater burde få ekstrafinansiering for å bli ferdig med avhandlingen sin. I det høstsemester tar over, er stipendiater fortsatt hett stoff, om enn fra en litt annen vinkel: aldersgrense for opptak.

Begrunnelsen for en aldersgrense er knyttet til begrepet ”rekrutteringsstilling”. Hvor gammel kan en rekrutt være? Men dette perspektivet legger vekten på at UiB utdanner PhD-er for at vi selv skal kunne ansette dem etterpå. Hvor mange stipendiatstillinger trenger vi da, egentlig? Det avlegges nå like mange doktorgrader årlig i Norge som det var russ tidlig på 1930-tallet.

Jeg er for tida på forskningstermin i Santa Cruz, California. Her kryr det også av stipendiater, men tanken på at de er rekrutter for UCSC er ganske fremmed. PhD er universitetets høyeste utdanning, både i Norge og USA. Staten har gitt oss sterk økning i midler til på utdanne doktorer de siste årene, ettersom staten håper at dette skal både bidra til å sikre gode søkere til fremtidige stillinger ved universitetene og bidra med topp utdannet arbeidskraft til norsk arbeidsliv.

Skal der være en aldersgrense for å ta universitets høyeste utdanning? Det spesielle med denne utdanningen – og her kommer vi bort i hva vårens debatt om forlengelse av ansettelsesperioden handlet om – er at PhD studenten også er en forskerkollega for veilederen. Denne veilederen skal investere mye tid i studenten og til gjengjeld få hjelp til selv å vokse faglig gjennom PhD-prosjektet. Denne hjelpen til god forskning er den aller viktigste verdien av PhD-ene for universitetene. Og i denne sammenheng er alder uvesentlig.

Dersom samfunnet sier at de ikke ønsker at vi skal utdanne folk over en viss alder til dette, med begrunnelse i at de har få år til å praktisere sine ferdigheter i arbeidslivet, så får vi ta det inn over oss. Men det har jeg ikke hørt.