Institutt for sosialantropologi stiller seg svært kritisk til Inntekstfordelingsutvalgets innstilling. I instituttets høringsuttalelse til det Samfunnsvitenskapelige fakultet (SV) beklages det at innstillingen fremmer en produksjonslogikk som grunnlag for UiBs virke som om dette skulle være et uproblematisk, ”nøytralt” grep.
Den type produksjonsmål for driften som foreslås i innstillingen vil kunne innebære det motsatte av det som var det egentlige mandatet for utvalget: ”å utvide institusjonens universitetspolitiske handlingsrom”. I stedet har utvalget nærmest utelukkende konsentrert seg om den neste setningen i mandatet: ”samtidig bør fordelingsmekanismene relateres til de styringssignalene Kunnskapsdepartementet (KD) gir”.
Én viktig konsekvens av utvalgets anbefalinger er at allmennfakultetene – som utvalget selv knytter til UiBs status som breddeuniversitet – svekkes. Under det retoriske forsøket på å framstille modellen som et rent teknisk innspill, ligger det altså åpenbare – og etter instituttets mening sterkt uheldige – universitetspolitiske føringer, og det er derfor all mulig grunn til å imøtegå Inntektsfordelingsutvalgets innstilling.
Problematisk produksjonslogikk
Høringsuttalelsen fra Institutt for sosialantropologi, oversendt SV-fakultetet den 26. august, lyder som følger (utdrag):
”I det følgende vil Instituttet, på basis av møtebehandling av Inntektskomiteens innstilling påfulgt av skriftelige innspill fra stabens medlemmer og videre meningsutveksling summere opp de kritiske momenter.
Innstillingen gir på ett nivå inntrykk av å være et nøytralt, teknisk innspill som skal gi bedre innsikt i universitetets finansieringsstrømmer, endog med en eksplisitt målsetting om å ”utvide institusjonens universitetspolitiske spillerom”. På den annen side fremmer den aktivt både en finansieringsmodell og en form for argumentasjon som reflekterer klare universitetspolitiske posisjoner, med anbefalinger om hvordan Styrets politiske spillerom bør brukes. Innstillingen nedfeller i klare vendinger en produksjonslogikk som grunnlag for universitetets indre virke. I den grad utvalget reflekterer over universitetets egenart som akademisk institusjon, er dette som en ”restkategori” som trår inn for å justere produksjonslogikkens mest dramatiske utslag. Og selv på dette punktet (klarest formulert i punktet om Fagbredde under 5.4 Særlige forhold), anfører utvalget at hvis man, av slike ”særlige hensyn” som faglig bredde, skulle ønske å ”opprette flere studieplasser/programmer enn det KD har lagt til grunn … vil [dette] imidlertid redusere handlingsrommet i andre deler av budsjettet” (side 35).
Denne vurderingen er gjennomgående i innstillingen: det understrekes at finansieringsmodellen fremmer oversikt og dermed politisk styring, mens både eksemplifiseringen av modellen og den universitetspolitiske posisjonen som inntas, viser det motsatte.
Kan svekke universitetets autonomi
Vi er videre kritiske til at utvalget plasserer fagbredde under ”særlige forhold” og at begrepet ”restkategori” brukes for å karakterisere basisbevilgningen i finansieringsmodellen. Dette reflekterer den inverteringen av universitetets akademiske mandat som ligger til grunn for utvalgets logikk: basal finansiering og faglig bredde blir heretter det markerte – nærmest unormale – i en logikk hvor produksjonsmål og tidsavgrensede satsninger fremmes som selve premisset for universitetets virke. Og utvalget forlenger denne logikken til det universitetspolitiske rommet når de retorisk betegner kollegiale organer som styrt av ”historiske rammer”, altså som i en forstand styrt av fortidas disposisjoner og logikk.
I stedet for å anerkjenne denne, kollegiale innsatsen og dermed de akademiske tradisjoner som karakteriserer den, fremmer heller utvalget en form for presentisme som vektlegger kvantitet, produksjon og kortsiktige disposisjoner. I ytterste konsekvens kan innstillingen virke til å svekke den grad av autonomi som universitetet tross alt har klart å opprettholde gjennom de siste 10 års reformer innen høyere utdanning. Som kjent tilligger det fortsatt UiB å bestemme hvordan Departementets midler best kan brukes til å ivareta universitetets egenart. Å gi fra seg dette politiske spillerommet gjennom å legge ned produksjonsmål som premiss for universitetets innhold, er etter vår oppfatning en gal vei å gå.
Svekket forhandlingsposisjon for SV og HF
Den universitetspolitiske posisjonen som utvalget inntar kommer også klart til syne på andre måter. Under 5.4 Særlige forhold blir innstillingen ganske konkret med hensyn på hvilke særskilte behov ulike fagmiljøer og fakultet påberoper seg – utstyrsbehovene på MN og innen musikk og de små språkfagenes rolle nevnes spesielt. Selv om utvalget altså er prinsipielt skeptiske til slike spesielle behov, er det verdt å merke seg to ting på dette punktet: For det første at det ikke anføres noen særskilte behov for vårt fakultet, og for det andre at utvalget ikke ser noen grunn til å endre på etablerte finansieringsordninger som faller utenfor utvalgets foreslåtte modell på realfag, odontologi, medisin og psykologi. Det er ingen annen logisk konklusjon på dette resonnementet enn at to av de fakultetene som utvalget selv knytter til UiB’s status som ”breddeuniversitet” (SV og HUM; side 35), får en svekket forhandlingsposisjon i den nye modellen.
Dette kommer også særdeles klart til syne i utvalgets fire regneeksempler. Påpekningen av at disse eksemplene ikke er ment som konkrete forslag men som illustrasjoner kan ikke dekke over det faktum at den foreslåtte modellen impliserer en betydelig omfordeling av midler internt ved UiB fra allmennfakultetene, denne gangen inkludert MN, til profesjonsstudiene. Også på dette punktet inntar utvalget i praksis en klar – og meget problematisk – universitetspolitisk posisjon.
Det er med andre ord all mulig grunn til å være kritisk til utvalgets innstilling. Instituttet er skeptisk til de universitetspolitiske føringene i innstillingen og kan heller ikke se at det er noen indre logisk nødvendighet i den koblingen av mål og midler som utvalget foretar. Det er bare i en særegen form for diskurs, som dessverre er i ferd med å invadere universitetet helt ned til grunnvollene, også på vårt fakultet, at produksjonsmål framstår som det ”naturlige” grunnlag for vår virksomhet.”