Allmennheten kan kreve innsyn

Bergens Tidende har bedt om innsyn i korrespondanse mellom Universitetet i Bergen (UiB) og tidligere universitetsdirektør Kåre Rommetveit. UiB har avslått BTs anmodning om innsyn. BT har sendt kopi av avslaget til undertegnede.

Korrespondanse mellom en offentlig arbeidsgiver og en arbeidstaker er etter offentlighetsloven normalt åpen for offentlig innsyn, i likhet med andre dokumenter som sendes til eller fra forvaltningen. Det vanligste unntaket fra offentlighetsprinsippet i personalsaker er taushetsplikt, typisk når dokumentene gjelder sensitive forhold knyttet til en arbeidstaker.

Arbeidstakeren, Rommetveit, ønsker i denne saken åpenhet. Hensynet til Rommetveit kan derfor ikke begrunne at UiB unntar saken fra offentlighet.

Det spesielle her er at arbeidsgiveren UiB vil unnta saken fra offentlighet i strid med arbeidstakerens ønske. Spørsmålet blir da om offentlighetsloven gir UiB adgang til dette.

UiB har i brevet til BT vist til offentlighetsloven § 23 første avsnitt som grunnlag for å skjerme dokumentene. Unntak fra offentlighet kan etter bestemmelsen skje ”når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, lønns-, eller personalforvaltninga til organet”.

Dette unntaket skal etter forarbeidene fra Justisdepartementet verne ”dei privatøkonomiske interessene til forvaltningsorganet i forhandlingssituasjonar”. UiB og Rommetveit har i en periode forhandlet om hans arbeidsforhold.

Bestemmelsen skal sikre at stat og kommune kan holde kortene tett til brystet i f.eks. lønnsforhandlinger. Men fordi Rommetveit som part i saken har alle dokumenter BT har krevd innsyn i, svikter begrunnelsen for unntaket. UiB kan ikke vise til noen forhandlingsinteresse som grunn for å unnta dokumentene fra innsyn.

Offentlighetsloven § 23 sier også at det må være ”påkravd” å skjerme dokumentene. Det er etter forarbeidene ”eit strengt vilkår, og inneber at det må liggje føre ein nokså konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene som føresegna skal verne”. UiB har ikke vist til en ”konkret” fare dersom innsyn gis.

Offentlighetsloven § 23 gir derfor ikke UiB grunnlag for å skjerme brevvekslingen.

Hvis saken mot formodning går inn under unntaket, må UiB opplyse hvorfor meroffentlighet ikke praktiseres. UiB må da begrunne hvorfor ikke “omsynet til offentleg innsyn veg tyngre enn behovet for unntak” (offentlighetsloven § 11). UiB har ikke påvist offentlige hensyn som veier tyngre enn allmennhetens interesse i å få opplyst denne saken som har vakt stor oppmerksomhet.

Rommetveits ønske om åpenhet faller derfor sammen med offentlighetslovens hovedregel om at allmennheten har rett til innsyn.