Amelie-saken: uenig i kritikk

Professor emeritus Gunnar Clausen retter i sitt leserinnlegg den 1. februar kritikk mot de synspunkter jeg har fremmet vedrørende Amelie-saken. Clausen mener jeg «går på akkord med faglig redelighet og alminnelig saklighet», men forklarer ikke hvorfor. Denne alvorlige påstanden er det derfor dessverre umulig å imøtegå på annen måte enn å si at jeg er uenig og uforstående.

Enklere er det å gi Clausen en forklaring på hvorfor jeg mener at en domstolsbehandling kan gi et annet resultat enn en saksbehandling i forvaltningen.

Fenomenet beskrives som «rettslig polysentri». Begrepet ble introdusert i nordisk sammenheng av den danske rettsvitenskapsmannen Henrik Zahle i artikkelen ”Polycentri i retskildelæren” fra 1986. Kort fortalt er forklaringen at forvaltningen føler seg mer bundet av egen praksis og interne retningslinjer enn en domstol som oftere står friere til å ta prinsipielle hensyn. Dette kan lede til at forståelsen av gjeldende rett blir noe ulik i henholdsvis domstol og forvaltning.           

Clausen etterspør også hvilken organisasjon som har foreslått meg som medlem i Utlendingsnemnda. Svaret på dette er Norges Juristforbund. Som Clausen helt riktig påpeker, representerer jeg likevel ingen andre enn meg selv. Slik er systemet lagt opp, for å sikre at jeg som nemndmedlem er uavhengig og kan håndheve rettsreglene uten lojalitetsbånd som er irrelevante ved behandling av enkeltsaker.

Clausen mener det er alvorlig at jeg kan trekke «Jens Stoltenbergs etterrettelighet og utlendingsmyndighetens pålitelighet i tvil», og undrer hvordan fakultetet kan slippe «Wiig løs på sine studenter». Jeg har aldri påstått at noen er uetterrettelige eller upålitelige. Jeg har bare sagt at de presenterer uklar juss som kan lede til feilslutninger. Derav uttrykket «villedende». Men, ja. Fakultetet lar meg undervise. Mine studenter lærer kildekritikk. De lærer at også en statsministers argumentasjon kan og skal etterprøves.