Svar til Rektorteam leder Dag R. Olsen.
Der er allmen enighet om at anke av søker på innstillinger i ansettelelsessaker er uønsket og uheldig. Saken er aktualisert i lys av kommentarene til en lokal ansettelse hvor de sakkyndiges bronsemedaljør endte opp som gullmedaljør etter ‘urent trav’ i påfølgende saksbehandling ved institutt og fakultet. Jegt har selv opplevd dette, faktisk flere ganger, og vet at slikt føles urettferdig, og tidvis fremprovosererer anke fra søker.
Bakgrunn: Jeg har søkt stillinger tre ganger ved Mat.Nat., UiB og anket alle tre gangene. Fikk medhold i to av disse sakene: Fellesnevneren var manipulering av ansettelsesprosen av en og/eller to ansatte. Nevnte personer stod ikke frem direkte, men ellers at alle søkerne havnet ‘i klisteret’ med negative oppmerksomhet.
Jeg har også vært administrative leder av bedømmelseskomiteer og ble noen ganger forundret over spørsmål spesielt fra utenlandske sakkyndige om hvilken kandidat Instituttet ønsket. Svar mitt var kort: Ingen slike ønsker, men kun vitenskapelige vurderinger.
Jeg har også vært sakkyndig, og en uvanlig form for manipulering var å be kolleger ved andre institusjoner om å søke stillingen og på den måten å blokkere for personer som vedkommende mislikte. I et tilfelle var det sju søkere, fem ble vurdert og ‘favoritten’ til stillingen som kom fra USA ble erklært ikke-kompetent. Problemet var at vedkommende med sine imponerende vitenskapelige meritter falt utenfor det som var spesifisert i betenkningen. Han fortalte senere at han følte seg ‘lurt’ til å søke på gale premisser av en av de ansatte samt at han hadde ingen intensjoner om å si ja om han fikk stillingen.
Praksis ved andre universitet. Med bakgrunn i egne erfaringer har jeg diskutert disse tingene med kolleger ved Harvard, Cambridge (UK), Karlsruhe og Uppsala – alle var enige om at innflytelse fra instituttansatte ikke bare var uønsket, men at en måtte påse at det forble slik i praksis også. Nå vil noen argumentere med at instituttet bør ha innflytelse på ansettelser av nye medarbeidere og fremtidig strategi. På en annen side, en nyansatt velger selv vinklingen på sin undervisning og forskning så dette argumentet er ikke tungveiende.
Sluttkommentar:Ansettelsespraksis ved andre universiteter bør veie tungt når nye prosedyrer vurderes. Diverse ankesaker ved UiB og UiO tilsier at for mye synsing, føringer og ikke minst instituttinnspill bør unngås – ankesaker er en uting og skader akademia’s omdømme. Som sluttbemerkning drister jeg meg til, i disse plagiat-tider, å gi en noe romslig sitering av tidligere Ap-sekretær Haakon Lie; Akademia er neigu’ ingen søndagsskole – iallefall for noen av oss.