Sergio Leones film «Ondt blod i Amerika» var et mektig mafia-epos som avdekket stygge forhold på baksiden av en forsøksvis velpolert samfunnsfasade. Eivind Kolflaaths artikkel «Fremragende? En fortelling om mislykket tverrfaglighet» var også en fasadeknuser som avdekket uheldige forhold - ved akademia, nærmere bestemt ved justismord-prosjektet til UiB. Artikkelen utløste en heftig diskusjon, men dessverre bare i liten grad om det som var Kolflaaths anliggende: en kritikk av faglige forhold bak en ofte høystemt akademisk fasade. Den faglige kritikken ble rett nok fanget opp av BTs kommentator, Eirin Eikefjord: «Teori på tomgang. Faglig annektering. Fundamental uklarhet. Mislykket tverrfaglighet… Sjelden har et akademisk karakterdrap fremstått mer velbegrunnet», skrev hun (BT.27. mai). Men den store media-debatten ble i stedet konsentrert om prosjektets rapportering til Norsk Forskningsråd, som jo hadde bidratt med millioner – fra statskassen. For her ble det snart klart at de tallene (“talltullet”) som prosjektets ledelse selv hadde brakt til torgs, ikke holdt mål. Kolflaath viste seg ikke bare å være faglig fasadeknuser, han var tallknuser også. Og da sprakk ballongen - i form av en landsomfattende negativ omtale av forhold innen akademia. Rektor uttrykte da også sin bekymring: «Jeg håper vi kan bøte på dette uheldige bildet som er skapt og gjenvinne tilliten» (BT, 14. juli).
Tillit er et nøkkelord i denne sammenhengen. Og rektor gjør klokt i å fremheve at akademiske institusjoner er avhengige av allmenn tilllit. Men det burde ikke by på særlige vansker å kunne gjenvinne tilliten når det gjelder «tall-tull». For feil bruk av tall er rimelig lett å oppdage. Men når det gjelder å kunne påvise feil i argumentasjonen, mangler ved begrepsbruken - eller å avdekke forsøksvis kamuflerte tilfeller av personsjikane, kreves det noe mer enn kyndig bruk av kuleramme. Det kreves kompetanse, vilje, og, ikke minst, mot til å gå bak den ofte høystemte fasaden. Og den som våger det, er nesten garantert å få personangrep. Slike kom da også i Kolflaaths tilfelle, ikke uventet, selv om ett av angrepene kom fra et noe uventet hold (jfr. «Kollegialt forskningspoliti», BT, 18 juli).
Jeg kommer i det følgende til å gjøre rektor ved UiB og dekan ved HF kjent med en «fortelling» som umulig kan ha vært i samvar med en tillitsvekkende akademisk praksis. Siden jeg selv er en del av fortellingen, er det selvfølgelig en fare for at min fortellerstemme mangler tilstrekkelig objektivitet; og at fortellingen dermed kan skrotes som nok et eksempel på selvopptatt sutring over verdens urettferdighet. Men jeg tror ikke det, og vil derfor sette stor pris på å bli imøtegått på mine ankepunkter hvis jeg tar feil.
Min fortelling går tibake til høsten 2012. Da hadde jeg søkt om opprykk til professor – og fått avslag. Slik sett burde saken for lengst ha vært ute av verden. Og det er den vel også, for så vidt gjelder selve resultatet (avslaget). Når jeg nå likevel bringer saken fram igjen, er det ikke minst på grunn av rektors understreking av at akademiske institusjoner trenger tillit. Og både prosedyren og argumentasjonen i forbindelse med dette avslaget var, etter mitt (og andres) syn, svært lite tillitsvekkende. Jeg skal nedenfor begrunne synspunktet.
Men først: hvorfor komme trekkende med denne fortellingen nå, nesten fire år etter at saken ble avsluttet i fakultetsstyret? Akkurat dét har en enkel forklaring: Høsten 2012 - like etter avslaget - ble jeg utsatt for grov feilbehandling - i helsevesenet. Dette satte meg helt ut av spill i over tre år. Nå har jeg kommet opp igjen til overflaten, fått «oppreisning» (erstatning), men må nok alltid leve videre med skaden. Jeg kan selvsagt leve videre med avslaget på opprykkssøknaden også. Men deler av den prosessen som ledet fram til dette avslaget var, etter mitt syn, så lite tillitsvekkende at prosessen fortjener et kritisk søkelys. Jeg skal konsentrere mine ankepunkter om tre forhold- forhold som alle stilltiende ble akseptert av fakultetsstyret.
Ankepunkt 1. Fornyet behandling av en allerede godkjent doktorgradsavhandling[1] (fra 2002).
At oppprykkskomiteen foretar en fornyet vurdering av min for lengst godkjente doktorgradsavhandling, kan man overbevise seg om ved å lese hva opprykkskomiteen skriver (i 2012), og så holde dette opp mot doktorgradskomiteens uttalelse (fra 2002). Jeg skal gi et par smakebiter for å underbygge oppfatningen.
Doktorgradskomiteen skriver at « én ting er å belyse ulike menneskesyn og moralsk relevante holdninger i den lokalpolitiske praksis; en helt annen ting er å kunne legge «forholdene til rette for å kunne bevisstgjøre de politiske miljøene om den moralfilosofiske dimensjonen i beslutningsprosessene» (Forord). Lohne ønsker med sin avhandling å gi et bidrag på begge felter. Og det har han uten tvil lykkes med (min utheving)[…] Med visse pedagogiske forenklinger i Del I, vil avhandlingen kunne bli et solid innføringsverk (min utheving) på dette feltet»[…] leseren får et overraskende klart (min utheving) bilde av et særdeles komplisert felt[…] Avhandlingen gir således et solid inntrykk (min utheving)». Komiteen avslutter med at avhandlingen «er et originalt forskningsbidrag som tilfører det filosofiske fagmiljøet nye innsikter og perspektiver». Sagt enkelt: Selv om doktorgradskomiteen (selvsagt) også har en del kritiske merknader, er det ingen tvil om at den gir avhandlingen en god omtale.
Dette står i klar kontrast til opprykkskomiteens vurdering. Her heter det blant annet at «metodologisk er avhandlingen problematisk ved at de ulike moralfilsofiene ikke direkte (?, mitt spørsmålstegn) anvendes på de lokalpolitiske problemstillingene. I stedet velger Lohne en framgangsmåte han omtaler som å være «idealtypisk» representant for disse moralfilosofiene. Det er ikke alltid klart hvordan forholdet mellom moralsk teori og en representant skal forståes – idealtypene framstår faktisk ved flere tilfeller som karikaturer (min utheving)- og dermed blir det til slutt en smule uklart hva undersøkelsen handler om (min utheving)».
I følge opprykkskomiteen er det altså uklart hva avhandlingen handler om, flere idealtyper fremstår som karikaturer (sic!) - uten at det sies noe om hvilke tilfeller dette gjelder og hvorfor. Men gitt at opprykkskomiteen har dekning for sin svært negative omtale, er følgende spørsmål nærliggende: hvordan kunne en slik avhandling i det hele tatt bli godkjent?
Opprykkskomiteen diskuter ikke dette spørsmålet. Men den konkluderer med at «Lohnes viktigste arbeid innen etikk ikke er vitenskapelig sterkt meriterende». I en litt annen språkbruk, hvor språkbrukeren evner å kalle en spade for en spade, ville nok konklusjonen ha sett slik ut: Lohnes viktigste arbeid innen etikk er vitenskapelig dårlig. Og ikke nok med det: opprykkskomiteen mener at doktorgradsarbeidet er så dårlig at det må få konsekvenser for vurderingen av de andre arbeidene. Denne noe spesielle prosedyren skal jeg ta opp i neste ankepunkt.
Ankepunkt 2. Uriktig bruk av doktorgradsavhandlingen i vurderingen av de andre arbeidene.
Etter å ha levert sin svært negative omtale av doktorgradsarbeidet fra 2002, skriver opprykkskomiteen at «Dette medfører en forventning om en særskilt tyngde (min utheving) i de andre arbeidene av Lohne».
Uttrykket særskilt tyngde betyr, i normal språkbruk: tyngde ut over den vanlige. Her gjør komiteen etter mitt syn en formell feil. La meg forsøke å forklare hvorfor ved å bruke et bilde: La oss betrakte veien mot professorkompetanse som to påfølgende hinderløp, jfr. kravene til professorkompetanse, hvor da det første løpet utgjør et kvalifiseringskrav for videre deltakelse. Har så en deltaker maktet å komme seg helskinnet gjennom kvalifiseringsløpet, er det - i idretten- en selvfølge at han/hun skal stille på lik linje med sine konkurrenter i det avsluttende hinderløpet. Idrettsdommere som vil innføre «handicap- tillegg» for deltakere som de selv mener ikke helt har fortjent å gå videre, vil nok fort bli fratatt dommerlisensen, fordi de da uttrykker en mistillit til dommerne i kvalifiseringsløpet (les: doktorgradskomiteen).
En godjent – og vel omtalt – doktorgrad må vel kunne betraktes som tilstrekkelig kvalifisering på veien mot professorkompetanse? Hvis en opprykkskomite - på egen hånd - skal begynne å skille mellom gode og dårlige passeringer av kvalifiseringskravet, vil jo dette åpne for omkamper om doktorgraden - og på den måten svekke dens anseelse. En opprykkskomite må ha tillit til en doktorgradskomites arbeid.
I tillegg vil jo et krav om en ny vurdering av en allerede godkjent doktoravhandling, medføre et ofte svært stort merarbeid, i hvert fall innenfor humaniora hvor avhandlingene tidvis kan komme opp i 7-800 sider. Og disse skal vel leses grundig?
Mitt spørsmål er derfor: Skal virkelig en opprykkskomite foreta en ny vurdering av en allerede godkjent doktorgrad? Hvis svaret er: ja, så må dette gjelde i alle tilfeller, jfr. prinsippet om likebehandling.
Jeg understreker at jeg spør om den skal – ikke kan – foreta en slik nyvurdering. For dette spørsmålet kan ikke overlates til komiteens suverenitet? Sistnevnte er viktig, men neppe viktigere enn kravet til likebehandling i forvaltningen- som jo akademia er en del av.
Ut fra det opprykkskomiteen skriver, er det neppe noen tvil om at den gir en ny vurdering av doktorgradsarbeidet. Men: har alle komitemedlemmene lest det? Tennsjö har nok lest det som medlem av både doktorgradskomiteen og opprykkskomiteen. Men de to andre? Spørsmålet er nok insinuerende, men ikke desto mindre: fullt berettiget. For når opprykkskomiteen skal omtale min doktoravhandling, skriver den at «avhandlingen forsøker å konfrontere ulike normativt etiske system (Aristoteles’ dygdsetikk og Kants deontologi) med problemstillinger hentet fra lokalpolitikken».
I følge opprykkskomiteen har jeg altså forsøkt å konfrontere to etiske systemer med problemstillinger hentet fra lokalpolitikken. Men i avhandlingen forsøker jeg faktisk å konfrontere tre etiske systemer- Aristoteles’ dygdsestikk, Kants deontologi og utilitarismen - med slike problemstillinger. Hvordan kan 3 forsøk bli til 2 forsøk? Spurt annerledes: Hvordan er en slik glipp mulig? Et nærliggende svar er at ( i hvertfall) den som har ført komiteens uttalelse i pennen - en oppgave som jo vanligvis tilkommer komiteens administrator (Thorseth) - ikke har satt seg særlig godt inn i hva avhandlingen handler om, for å si det mildt.
Men jeg ser jo at det finnes et annet mulig svar på spørsmålet (hvordan kan 3 bli til 2?): Opprykkskomiteen finner min behandling av utilitarismen så dårlig at den ikke en gang vil nevne den i sin omtale av avhandlingen. Det siste svaret vil, i tilfellet, underbygge relevansen av mitt tidligere spørsmål: hvordan kunne en slik doktoravhandling i det hele tatt bli godkjent?
Denne siste refleksjonen leder meg over til mitt siste ankepunkt.
Ankepunkt 3. Brudd på allminnelige habilitetsbestemmelser?[2]
Da jeg så hvem som skulle sitte i opprykkskomiteen, vurderte jeg å komme med inhabilitetsinnsigelser mot to av komitemedlemmene, May Thorseth og Torbjörn Tennsjö, men jeg lot det bli med tanken. Jeg skal begrunne hvorfor.
Grunnen til at jeg vurderte en slik innsigelse mot Thorseth, var at vi mot slutten av 1990- tallet (jeg kan gi nøyaktig tidspunkt/kandidat hvis noen ønsker det) røk kraftig uklar om vurderingen av en eksamenskandidat på fagstudiet. I mine over 30 år på UiB har jeg bare opplevd slike «svært pinlige episoder» under eksamener to ganger. Og den ene gangen var altså med May Thorseth, noe som selvsagt like godt kan ha vært min skyld som hennes. Men i alle fall: jeg slo denne tanken fra meg: der er få kvinnelige filosofer ( jfr. kravet til komitesammensetning), hendelsen lå tross alt tilbake i tid osv.
Tanken om en habilitetsinnsiglese mot Tännsjö skyldtes en mer prinsipiell grunn: han var første-opponent ved min doktordisputas i 2002. Her er det rimelig lett å i hvertfall kunne tenke seg at det kan oppstå inhabilitetsproblemer, for eksempel hvis et medlem i doktorgradskomiteen kommer i mindretall når det gjelder spørsmålet om hvorvidt uttalesen skal være positiv eller negativ. Kan det da tenkes at dette medlemmet vil dra med seg sitt «nederlag» fra doktorgradskomiteen inn i arbeidet med opprykkssøknaden?
I tillegg kan forholdet mellom kandidat og førsteopponent jo lett bli noe «spent», all den stund det ligger til førsteopponentens rolle å «grille» kandidaten - om han finner det nødvendig. Tennsjö spillte rollen som grillmester med stor innlevelse, noe jeg selvsagt bare måtte akseptere. Men jeg må innrømme at jeg syntes at det var litt trist at han serverte alle sin grillretter innenfor sitt eget spesialområde - utilitarismen. Det kom ikke ett eneste spørsmål om/kommentar til det som opprykkskomiteen siden altså hevder at avhandlingen handler om: Aristoteles’ dygdsetikk og Kants deontologi. Og mitt inntrykk – på bakgrunn av selve disputasen- var at Tennsjö var svært negativ til min behandling av utilitarismen, noe jeg selvsagt også bare måtte akseptere.
På den andre siden: Tennsjö skrev jo under på den faglige uttalelsen fra doktorgradskomiteen, en uttalelse som umulig kan tolkes som annet enn positiv, jfr.ankepunkt 1. Så tross mine mer prinsipielle betenkeligheter vedrørende Tennsjös «dobbeltrolle», vurderte jeg hans deltakelse i opprykkskomiteen som uproblematisk i forhold til en eventuell forhånds-uvilje mot meg: Han hadde jo signert en positiv uttalelse. Og i mitt moralske univers er en persons signatur forpliktende for innholdet i det vedkommende har signert på. Uten en slik forpliktelse vil jo underskrifter være verdiløse - med det tap av tillit dette vil kunne medføre.
Ut fra disse betraktningene kan det være rimelig å stille følgende prinsipielle spørsmål: bør opponenten ved en doktordisputas seinere også kunne sitte i opprykkskomiteen for den samme kandidaten?
La meg til slutt under dette ankepunktet også uttrykke en overraskelse over at opprykkskomiteen tilbakeviser mitt antydende spørsmål om at Tennsjö kanskje kunne ha skiftet syn i sin vurdering av doktorgraden, fra 2002 til 2012? Bakgrunnen for spørsmålet var selvsagt underskriften på både den positive omtalen (fra 2002) og på den negative (fra 2012). Her sier opprykkskomiteen – i sitt tilsvar til min kommentar – at den « ikke kan se at Tennsjö har skiftet sin vurdering av Lohnes doktorgrad i og med at han framsatte de samme kritiske punktene i sitt innlegg som opponent (min utheving)» Det er utvilsomt at han – som opponent – framsatte svært kritiske punkter. Men dette kan vel ikke oppheve hans forpliktelse på innholdet i den uttalelsen som doktorgradskomiteen samlet kom fram til? For det er vel ikke komitemedlemmers personlige oppfatninger som gjelder, men komiteens samlede oppfatning? Hvis et enkeltmedlem av en komite er uenig i flertallets vurdering, kan jo dette medlemmet ta dissens, fremfor – eventuelt –å «ta igjen» ved en seinere anledning.
Avslutning
Jeg har til nå forsøkt å gjøre greie for mine viktigste ankepunkter mot den prosedyren/argumentasjonen som opprykkskomiteen, med fakultetets godkjennelse, har lagt til grunn. Jeg mener altså at denne – på de nevnte punktene - er svært lite tillitsvekkende. Hvis jeg tar feil, håper jeg å bli irettesatt. Hvis min kritikk er berettiget, er det fullt mulig å sikre seg mot tilsvarende feil i framtiden, for eksempel ved i) å unngå dobbeltrepresentasjon, ii) ha større oppmerksomhet på habilitetsproblematikken og (ikke minst) iii) få en allmenn oppfatning av hvordan akademia, i opprykk-spørsmål, skal vurdere allerede godkjente doktorgrader.
Avslutningsvis tillater jeg meg to korte kommentarer. Den første gjelder opprykkskomiteens skarpe skille mellom pedagogiske/populariserende arbeider på den ene siden, og vitenskapelige arbeider på den andre. For eksempel blir min bok Moralfilosofiske møter[3] gitt rosende omtale, som pedagogisk skrift. Men: samtidig føyer den i følge komiteen ”ikke noe nytt til den vitenskapelige produksjonen”. Et slikt skille kan nok være av betydning, men: det kan også overdrives. Og jeg synes at opprykkskomiteen gjør nettopp det, ikke minst i vurderingen av denne boken. Å argumentere for at marxismen kan oppfattes som et moralsk prosjekt, er ikke – forskningsmessig- hverdagskost. Det er heller ikke forsøket på framstille Levinás sine tanker gjennom en dialog med Ibsen, over sistnevntes dikt Borte. Men selvfølgelig: opprykkskomiteeen er her suveren til kunne bruke skillet mellom pedagogiske og vitenskapelige tekster akkurat slik den selv ønsker.
Men når det gjelder vurderingen av mitt arbeid: Kuhns Vitenskapsfilosofi- fra The Structure of Scientific Revolutions til Postscript, 275 s. (jfr. vedlegg), drar opprykkskomiteen dette skillet altfor langt. Komiteen plasserer rett nok mit arbeid som ”et mulig ( min utheving) unntak blant de pedagogiske skriftene”. Men deretter bruker komiteen mye plass (3 av totalt 4 sider) på å begrunne sin konklusjon: Kuhn-arbeidet er (i hovedsak) et pedagogisk skrift. Og «det er grunn til å tvile på at avhandlingen ville ha svart til et forskningsbidrag på linje med en doktoravhandling”. Hovedinnvendingen er at det mangler originalitet – selv om arbeidet både er ”grundig og på mange måter kompetent utført”.
Jeg ble selvsagt både skuffet og overrasket over komiteens syn på Kuhn-arbeidet. Men en kandidats skuffelse er jo ikke noe argument i slike sammenhenger. Det er ikke kandidatens overraskelse heller. Jeg tillater meg likevel å nevne at overraskelsen/skuffelsen hadde en bakgrunn: i motsetning til ved et tidligere mer «halvhjertet» forsøk på opprykk, hadde jeg denne gangen, i det langvarige arbeidet med Kuhn, jevnlig fått kritiske tilbakemeldinger fra en vitenskapsfilosfisk sett svært så kompetent «lesegruppe» (Kjell S. Johannessen, Gunnar Skirbekk). Lesegruppen ble like overrasket som jeg. Men for all del: opprykkskomiteen er i sin fulle, suverene rett til å være uenig, og til å kunne underkjenne min Kuhnstudie som et vitenskapelig arbeid. At opprykkskomiteen – etter mitt syn: urettmessig – har pålagt seg selv en forventning om en særskilt tyngde i de andre arbeidene (ut over doktorgraden), fratar den neppe denne retten.
Men når det gjelder mine tre ankepunkter mot den prosedyren og argumentasjonen som opprykkskomiteen har lagt til grunn, mener jeg at prinsippet om komiteens suverenitet ikke kan forsvare dens handlemåte. I rektors arbeid for å gjennvinne tilliten til akademia håper jeg derfor at mine tre ankepunkter kan være et bidrag.
Vennlig hilsen
Eilert Jan Lohne
[1] Etikk i lokalpolitikken – en avhandling i anvendt etikk, publisert (i forkortet utgave) i Studia Humanitates Bergensia- serien, Høyskoleforlaget, 2004, 363 s.
[2] Når jeg setter et spørsmåltegn bak dette ankepunktet, skyldes det at jeg ikke har juridisk kompetanse til å kunne uttale meg med faglig sikkerhet om inhabilitetsspørsmål.
[3] Moralfilosofiske møter-mellom marxisme og moral,etikk og politikk, Levinás og Ibsen, Kristendom og Humanisme. Forlag 1, 2007 (100 s)
