Avdemokratiseringen av universitetet: et standpunkt

Vi, de ansatte ved Institutt for sosialantropologi, vil med dette uttrykke vår dype bekymring over den fundamentale omskaping av universitetet som nå foregår. Omformingen utfordrer og undergraver en rekke klassiske, og etter vår mening fortsatt høyst legitime, begrunnelser for universitetets eksistens og form. For det første legges det opp til en gjennomgripende avdemokratisering av institusjonen som svekker de faglige miljøenes formelle muligheter til å påvirke universitetets innhold og retning. For det andre omformes organisasjonen på måter som i praksis forskyver premissene for produksjon og reproduksjon av faglige kunnskapshorisonter. Det alvorlige i situasjonen er at det ikke lenger er faglige overveielser, men byråkratisk-administrative forordninger som legges til grunn for utformingen av endringene - og som dermed får bestemme universitetets innhold.

Ved Universitetet i Bergen har ledelsen av gode grunner tradisjonelt hatt stor legitimitet blant de ansatte, men utviklingen den siste tiden er alarmerende. En rekke problematiske virkninger av de pågående omstillingsprosessene blir nå synlige:

1. Universitetsstyre-sak 81/2004 (styremøte 21. oktober) demonstrerer hvor langt universitetsledelsen er villig til å gå henimot en avdemokratisering av UiB. I saksframlegget forskutteres Stortingsbehandlingen av den nye universitetsloven ved at det blir gått inn for tilsatt rektor gitt at lovforslaget blir vedtatt. I vedtaksforslagene i samme sak innstilles det på en nedleggelse av alle representative organer på fakultets- og instituttnivå. At argumentet om tilsatt rektor presiseres å være betinget, kan ikke skjule det faktum at grunnen beredes for det potensielt mest udemokratiske utfallet av lovbehandlingen. Dessuten vil den gjennomgripende avdemokratiseringen på lavere nivåer skape en logisk grunn for i framtida å argumentere for tilsatt rektor, idet en valgt rektor ikke lenger vil ha formelle demokratiske organer å svare til.

2. Det økende presset for å etablere ”store enheter” på instituttnivå er ikke begrunnet i fagpolitiske visjoner for universitetet, men i en ideologisk posisjon om antatt konkurransedyktighet. I enkelte tilfeller vil det medføre en tvangssammenslåing av fagmiljøer som er svært ulike, og hvor synergieffekten er minimal eller negativ. I andre tilfeller vil det innebære tvangssammenslåing av et faglig og økonomsk vitalt miljø med en langt svakere ”partner”, noe som kan sette hele “storenhetens” levedyktighet i fare. Og i de fleste tilfeller pålegges slik sammenslåing mot grunnmiljøenes vilje og mot deres faglig begrunnede forståelse av situasjonen. Det gis heller ikke noe klart svar på hvorfor vellykkede mindre miljøer ikke kan videreføre sin virksomhet som autonome enheter, annet enn vage og lite troverdige argumenter om økte kostnader.

3.Presset for å etablere tverrfaglige studieprogrammer innenfor begrensede (og synkende) opptaksrammer svekker grunnmiljøenes evne til å reprodusere fagdisiplinene. Det kreves en betydelig stabsressurs for å vedlikeholde et fullverdig undervisningstilbud fra 100- til 400-nivå innen en disiplin hvis målsettingen er å opprettholde akademisk kvalitet, det vil si både å formidle fagets klassiske innsikter, teorier og metoder, og å bringe studentene opp til forskningsfront. Det betenkelige er igjen at universitetsledelsens ”etterspørsel” etter “tverrfag” ofte er ideologisk mer enn faglig begrunnet: tverrfaglige områder antas å være mer ”tidsriktige” eller ”markedstilpassede” enn historisk tunge fagtradisjoner, som nærmest ser ut til å bli oppfattet som virkelighetsfjerne. Det denne posisjonen ikke tar hensyn til, er at disiplinene ofte er den primære dynamo i teoriutviklingen innen (og på tvers av) ulike fagområder, og at en svekkelse av de klassiske fagene derfor kan ha dramatiske effekter på reproduksjon og videreutvikling av både basal og anvendt kunnskap.

4.Universitetsdirektørens forslag (også i Sak 81/2004) om å bemyndige fakultetene framfor instituttene til å bestemme omfang og innhold på de studieprogrammer som tilbys, er enda et skritt videre i byråkratiseringen av universitetets virksomhet. Fakultetene konstrueres her som ”bestillere” og instituttene som ”leverandører” av undervisningstjenester. Det er med andre ord ikke lenger fagtradisjonenes egendynamikk - den faglig begrunnede forståelsen av hva slags kunnskap det er viktig å reprodusere og videreutvikle - som blir premiss for undervisningsvirksomheten, men fakultetenes (og universitetenes) markedsorienteringer. Dette tjener til ytterligere å fremmedgjøre fagmiljøene fra den undervisningsoppgaven de er satt til å utføre.

I sum: De pågående omstillingsprosessene oppleves i mange henseende som en svekkelse av de vitenskapelig ansattes, grunnmiljøenes og disiplinenes faglige integritet og autonomi. I stedet for å utforme en organisasjon med premiss i fagmiljøenes store engasjement og innsats for å utvikle egne fag, og dermed styrke universitetet som institusjon, implementeres ordninger som ganske systematisk - i intensjon eller effekt - gjør faglig forankrede perspektiver mindre legitime. Det kan oppleves som det er nedfelt et premiss om at grunnmiljøene nettopp ikke har forutsetninger for å bedømme hva som bør være universitetets faglige innhold. I hvert fall har de faktiske omstillingene som foreslås og gjennomføres en rekke slike implikasjoner. På kort sikt svekkes fagmiljøenes innflytelse både formelt og substansielt, i et litt lenger perspektiv er det vår mening at universitetsledelsen - dersom deres radikale omstillingsforslag får Styrets tilslutning - eroderer selve fundamentet for universitetets eksistens og legitimitet.

1. november 2004