Tirsdag 7. juni skal fakultetsstyret ved Det humanistiske fakultet behandle et forslag om revisjon av forskerutdanningen ved fakultetet (sak 37/11). Forslaget handler i all hovedsak om klargjøring av og til dels endring av rammer for forskerutdanningen, med vekt på forholdet mellom fakultet, institutt, forskergrupper og forskerskoler opp mot integrering i fagmiljø og opplæringsdelen. Når det gjelder veilederfunksjonen, foreslås det imidlertid lite, samtidig som vi mener at dette er et område med forbedringsmuligheter, både når det gjelder avklaring av ansvarsforhold og konkrete ordninger.
Hovedveileder
Veilederfunksjonen er omtalt i forslaget som ”den sentrale delen av den faglige opplæringen”. Vi er ikke uenige i at veilederfunksjonen er svært viktig, snarere tvert imot. Men nettopp derfor savner vi at forslaget har i seg elementer til hvordan veiledningen ved HF kan forbedres. Mye av veiledningen av doktorgradskandidater ved HF fungerer godt, men etter vår vurdering er kvaliteten på veiledningen mer varierende enn den kanskje burde være. Det står i forslaget at det er ”viktige å understreke veilederens personlige og helt sentrale ansvar”. Men hva når veileder ikke ønsker å ta eller evner å ta dette ansvaret, og veiledningen dermed ikke blir god nok og tilstrekkelig tilpasset den enkelte doktorgradskandidats behov? Her er det viktig at både fakultetet og instituttene tar mye mer ansvar enn i dag slik at veiledningsproblemer, både for interne og eksterne doktorgradskandidater, følges opp så tidlig som mulig og faktisk blir løst.
For det første trengs det overalt klare ordninger for både tildeling av hovedveiledere, tildeling av biveileder(e) og bytte av både hoved- og biveileder(e), der dette ikke alt finnes. Retningslinjene for dette må være godt kjent både blant doktorgradskandidater og veiledere. Det bør dessuten snarest komme på plass en kontaktperson for doktorgradskandidater på fakultetsnivå, som de kan ta kontakt med om det oppstår problemer som ikke kan løses mer lokalt (f.eks. i veiledningsforhold eller forskningsmiljø), eller om de ønsker å klage på noe ved forskerutdanningen.
For det andre ser vi et behov for en klarere avklaring av roller (ansvarsfordeling) mellom doktorgradskandidat og veileder(e). Det er svært positivt at de fleste doktorgradskandidater ved HF får gode muligheter til å utvikle egne ideer og gjøre selvstendige grep, men flere kan med fordel få bedre oppfølging, slik at de i mindre grad blir stående alene med ansvaret. Et viktig skritt i retning av å forbedre veiledningen på HF er derfor å tematisere mye oftere ansvarsfordelingen mellom kandidat og veiledere(e), både generelt, i selve veiledningen (særlig ved oppstart) og i medarbeidersamtaler med veileder(e) og kandidat.
For det tredje ser vi også et behov for bedre opplæring av og veiledning av veiledere. Vi har forstått det slik at fakultetet alt er i gang med å få på plass bedre ordninger for dette, og det er i så fall noe vi støtter.
Biveileder(e)
Det er ellers ikke så vanlig med biveiledere på fakultetet ennå. I forslaget står det at fakultetet ”tilrår at en ordning med flere veiledere innføres så snart som mulig”. Vi mener at dette ikke bare må anbefales, men at alle doktorgradskandidater selv ved HF skal bli tilbudt minst to veiledere. Dagens situasjon er at det ikke er tradisjon for biveiledere ved HF, og i en situasjon med mangel på tradisjon trengs strengere krav for at en ordning overhodet skal kunne innføres. Biveilederordningen bør også være slik at kandidater som ønsker det, lett kan få biveiledere ved andre fag og fakultet.
Vi ser imidlertid at dagens incentiv-system for veileder(e)s uttelling for godkjente doktoravhandlinger kan gi uheldige utslag, ved at hovedveileder får mindre belønningsmidler om kandidaten også har en biveileder. Alle doktorgradskandidater bør, slik vi ser det, ha rett på en biveileder uansett om hovedveileder ønsker det eller ikke. Men samtidig vil vi også anbefale fakultetet å utvikle økonomiske ordninger som gjør at hovedveileder ikke taper økonomisk på at kandidaten også har en biveileder. Arbeidsmengden til hovedveileder på HF vil, etter det vi kjenner til, nemlig ikke reduseres, men kanskje til og med økes når det kommer en biveileder inn i bildet.
Hvilken funksjon biveiledere skal ha, vil naturlig nok måtte variere fra tilfelle til tilfelle, avhengig av behovene til den enkelte doktorgradskandidat. Et viktig grunnlag for valg av biveiledere har vært og bør fortsatt være faglige behov. Men i tillegg til dette bør kandidaters behov knyttet til hjelp med tekststruktur, progresjon, motivasjon og støtte, osv. kunne sees som grunnlag for valg av biveileder(e) i situasjoner der hovedveileder ikke i stor nok grad er i stand til å dekke disse behovene.