Rektor S. Grønmo har gitt oss vitenskapelige ansatte Universitetet tilbake.Forhåpentligvis er dette begynnelsen på slutten av direktørveldet ved UiB.
Det var nok flere enn meg som fikk kaffen i vrangstrupen lørdagsmorgen (04/10) da dagens BT kom på frokostbordet. Med fete typer på første side og bilde av rektor berettes det om ”tung kritikk mot eneveldig Grønmo i dobbeltrolle.” Utgangspunktet for denne kraftsalven er to uttalelser fra henholdsvis professorene J. Giske og J. P. Hansen, nemlig ’’ Tilbake til eneveldes dager’’ og ’’Å ha en leder som holder både bukk og havresekk er en logisk kortsluttning.’’
Angjeldende kortsluttning formodes denne å ha funnet sted i BT’s egen redaksjon for i samme avisutgave (Del 2) er det en kronikk av nevnte professorer hvor det berettes korrekt at styringsopplegget ved UiB er i henhold til eiers (Statens) retningslinjer. Med andre ord, deler av BT’s mobbekampanje mot rektor S. Grønmo baserer seg på at det å følge statlige pålegg er ytterst klandreverdig. På sidene 14-15 i avisen gis det en Machiavellisk vinkling på eks-direktør Rommetveits fratreden – han krediteres som enveldig styrer av UiB i mange år dog uten å klasses som eneveldig av nevnte professorer. Bemerk, universitetsdirektørstillingen gir mye makt og åremålsklausulen som påhviler stillingen ble opphevet av eksrektor J. Bernt slik at dir. Rommetveit innehadde denne stilling i 17 år mens Rektor har maksimalt to perioder, hver av fire år.
Søndagsutgaven av BT (05/10): Personangrepene på rektor Grønmo fortsetter og nå er ’’Saken’’ et ’katastrofalt’ frafall av byråkratiske UiB-ledere; hele 12 er sluttet i løpet av de siste to år og dette krediteres feilaktig rektor. Fra et vitenskapelig ståsted kunne gjerne frafallet ha vært betydlige større fordi UiB ikke trenger en hærskare av byråkrater dvs spesielt høytlønnete direktører. For eksempel; ved Mat.Nat fakultet (MNFA) har vi fått både fakultets- og assisterende direktører (ikke-åremål) med en stab på over 20 saksbehandlere, blant annet. Byråkratstabene bare øker jevnt mens de faglige ansettelser stort sett har stoppet opp i løpet av de siste 20 år. Enn videre, den faglige MNFA ledelse utgjøres av dekanus og pro-dekanus som er seg selv dvs ikke tillagt stabsfunksjoner, må eventuelt kanaliseres gjennom direktøren. Uten ressurser for å utøve faglig ledelse er i praksis dekanus’ rolle begrenset til seremoni-oppgaver, utredninger og i en viss grad som ”løpegutt” for direktøren.
BTs oppslag mandag 6. oktober er ’’Rektor/UiB ledelses relasjoner til næringsliv, by og land på Vestlandet og samfundsengasjement’’. I tillegg er det flere innspill fra næringslivs folk og nok en gang henvisninger til anonyme kilder. Fremstillingen er vrøvlet; BT synes å ha glemt at UiB’s primære oppgaver er undervisning, forskerveiledning og forskning per se på høyt nivå, og dette gjenspeiles i UiB’s organisasjonsform. Utfordringene for rektor er å oppnå kvalitetsforbedringer av UiB per se for internasjonalt klasses UiB som et middelmådig universitet med en ranking på ca 350 og dermed langt bak UiO og NTNU.
I akademia anser mange at valg på faglige ledere som rektor, dekaner og instituttstyrere er i tråd med ”demokratisk styring”. Hvorfor forblir uklart. Problemet er felles for alle organisasjoner nemlig det å finne frem til kvalifiserte ledere og da er en akademisk variant av gatens paralament ikke optimalt. Ellers, et vesentlig demokratielement er klare tidsbegrensninger på maktutøvelse. Mens vitenskaplige ledere har funksjonsperioder på to perioder av fire år, er de aller fleste UiB direktørstillinger permanente. Dette gir direktørene på fakultets- og høyere nivå god tid til å bygge nettverk og forbindelser dvs sementere sine maktposisjoner på bekostning av faglig ledere uten stabsfunksjoner og ikke alltid med høy kompetanse.
Ny giv for faglig UiB ledelse. Rektor forblir som nå - UiBs øverste leder. På tilsvarende måte skal dekanus være fakultets øverste leder og fakultetsdirektøren rapporter direkte til Dekanus og ikke universitetsdirektøren. På institutt nivå er styrer, nylig gitt utvidete fullmakter, den ubestritte faglige og administrative leder. På fakultetsnivå må dekanus tilføres stabsfunksjoner – simpelthen reorganisere nåværende fakultetsstaber. Rektor Grønmo har alt startet en slik prosess på høyeste nivå med oppnevnelse av flere prorektorer og enn så lenge kun en egen rådgiver – men åpenbart trengs en fortsatt styrkelse av rektors stab. Denne prosessen vil naturlig nok vekke motstand blant deler av UiBs ansatte og dermed de anonyme BT-angrepene på Grønmo.
Fra Akaedmia er det evigvarende rop om mer penger, men underforstått ingen forandringer eller reorganisering av herskende forskningskulturer. Noe overraskende er at det i liten grad foretas sammenligninger med oppleggene ved de beste universiteter og her kan det være mye å hente. Et karakteristisk trekk er sterk faglig styring og en hovedoppgave for rektor og dekaner er rekrutering (fast ansettelser) av de aller beste forskeremner. Resultatet er selvsagt høy kvalitet på undervisning, veiledning og forskningsaktiviteter. I Norge er det instituttene som er dominant ved ansettelser.
Foranledningen for dette innlegget er/var sjofle BT-skriverier om vår avholdte rektor S. Grønmo. En kan jo se positivt på dette også, nemlig at rektors pågående reformarbeid av UiB åpenbart gir resultater og ikke minst at han vil lykkes med at styringen av UiB tilbakeføres til de vitenskapelig ansatte. En kollega ga en treffende beskrivelse av disse forholdene; ’’Endelig har vi fått en rektor jeg kan være stolt av’’.