Behovet for stipendiatutvalg

For et år siden vedtok et allmøte for alle som er tatt opp ved forskerutdanningen ved HF (heretter kalt stipendiater), vedtektene for HFs første stipendiatutvalg og valgte de første medlemmene til utvalget. STIP-HF, Stipendiatutvalget ved Det humanistiske fakultet, fikk som oppgave å jobbe for at stipendiatene ved Det humanistiske fakultet skal få en best mulig stipendiattid, både faglig og sosialt, og fremme deres interesser og synspunkt i relevante saker. Arbeidet skulle skje i nært samarbeid med stipendiatgruppen som helhet, både på allmøter og ved å gi mulighet til å komme med synspunkt og nye saker muntlig og på e-post. 

Etter en lengre innkjøringsperiode har det blitt viktig for STIP-HF å få formalisert kontakten med fakultetet og få sikret en viss økonomisk basis, til driftsmidler og noe kompensasjon. Dette har vi ønsket for å i enda større grad kunne fungere etter intensjonene, blant annet ved å arrangere flere seminar o.l. for HF-stipendiater, og for å sikre fortsatt god rekruttering til utvalget. Vi har derfor satt i gang en prosess ved fakultetet for å få dette til. På lengre sikt håper vi at fakultetsvise stipendiatutvalg vil kunne få støtte i Universitets- og høgskoleloven, slik det i dag er for fakultetsvise studentutvalg. I et mer kortvarig perspektiv er det viktigste for oss imidlertid å finne praktiske løsninger innen dagens reglement som gjør at STIP-HF kan fungere som et høringsorgan ved fakultetet i relevante saker og få tilstrekkelig økonomisk støtte.

Stipendiatenes behov
Underveis i denne prosessen har det blitt viktig for oss å prøve å gi et svar på hvilke behov som finnes for stipendiatutvalg. Stipendiatene er fra før sikret en god del rettigheter gjennom sin status som ansatte ved UiB, og brudd på disse rettighetene er noe som fagforeningene kan gripe fatt i. Samtidig er det et kjennetegn ved stipendiatenes situasjon at vi nettopp ikke bare er ansatte, men at vi – som den eneste gruppen ved UiB – også er studenter, fordi vi er en del av en forskerutdanning. De fagpolitiske utfordringene våre ligger derfor både i forskerutdanningsbiten og i vår spesielle situasjon som både studenter og ansatte.  

Stipendiater er studenter i den forstand at vi er tatt opp på en forskerutdanning og avlegger studiepoeng både ved UiB og andre steder. Videre stilles det store krav til oss i form av progresjon i forskningsarbeidet vårt underveis i stipendperioden. Samtidig betaler vi ikke semesteravgift og får ikke tilgang til SiBs rettigheter og skiller oss slik systematisk fra studentene. Gjennom dette får vi heller ikke tilgang til studentdemokratiet som finnes fra før i form av studentutvalg på fakultetet og ved UiB. Det er altså ingen andre utvalg som ser på forskerutdanningen i et stipendiatperspektiv – et perspektiv som gang på gang viser seg å være annerledes enn perspektivet til veiledere og andre fast ansatte.  

En mye omtalt utfordring gjelder organiseringen av stipendiaters pliktarbeid/arbeidsperiode. Kombinasjonen av et mer detaljert arbeidstidsregnskap og lave faktorer for undervisning gjør at ett år med pliktarbeid normalt tar klart mer enn ett år av stipendperioden å gjennomføre. Når dette så går sammen med et sterkere fokus på progresjon i forskerutdanningen, blir vi lett trukket i to retninger: Instituttet vil gjerne ha mest mulig ut av pliktarbeidet vårt, samtidig som vi også skal ha høy progresjon i doktorgradsarbeidet. I diskusjonene av denne problematikken er det viktig at det finnes et stipendiatutvalg som kan løfte fram stipendiatenes erfaringer på tvers av fag- og instituttgrenser.

På bakgrunn av dette er det, slik vi ser det, klart at stipendiatutvalg kan fylle en funksjon som ingen av de eksisterende organene fyller fra før. Dette har også kommet praktisk til uttrykk ved at vi har fått mange innspill og mulige saker fra HF-stipendiater, både muntlig, på e-post og på allmøter, og mange stipendiater har uttrykt at de er glad for at det nå endelig finnes et utvalg som kjemper deres sak.

Institusjonens behov
Samtidig ser vi det slik at det ikke bare er stipendiatene selv som har behov for stipendiatutvalg, men også UiB, og institusjonens behov for denne typen utvalg vil sannsynligvis kunne bli større den nærmeste tiden på grunn av den store satsingen på forskerutdanningen. Da saken om bedre ordninger for STIP-HF var oppe til behandling i fakultetsstyret for første gang i november stod det i sakspapirene at ”HF-fakultetet finn det positivt at stipendiatane organiserer seg og tek initiativ for å betre sine eigne arbeidsforhold. Dette kan sansynlegvis bidra til å nå målet om høgre fullføringsprosent/mindre fråfall før disputas, som det pågåande arbeidet med ferdigstilling av handlingsplan for forskarutdanning og stipendiat-handbok også siktar mot”. (Saken endte med å bli utsatt fordi flere ting ved den måtte utredes nærmere.)

Det store fokuset UiB har på å gjøre forskerutdanningen bedre og øke stipendiatenes progresjon, kan slik altså gjøre det hensiktsmessig å legge til rette for og støtte opp om stipendiatutvalg, både ved HF og andre fakultetet, fordi stipendiatutvalg blant annet kan bidra til at problemer kommer raskere frem, og til at både UiBs og fakultetenes beslutninger kan bli basert på best mulig kunnskap om hvordan ting er, og hvordan de kan bli bedre. Det arbeidet stipendiatutvalg gjør, kan slik være avgjørende for å sikre en best mulig forskerutdanning.

På et mer konkret plan har STIP-HF i løpet av det første året hatt kontakt med instituttledelsen på flere institutt og samarbeidet med ledelsen ved to av fakultetets forskerskoler om organisering av valgmøter for å få valgt stipendiatrepresentanter. Denne erfaringen peker i samme retning som erfaringene fra flere av fakultetene ved UiB, der ”fleire gav uttrykk for at det truleg ville være praktisk å kunne kontakte ein stipendiat-organisasjon som representerer stipendiatane meir spesifikt, når saker skal utgreiast og stipendiat-representantar finnast”.

Ann-Kristin Molde,
leder for STIP-HF, Stipendiatutvalget ved Det humanistiske fakultet