På Høyden hadde nylig en presentasjon av kandidatene som stiller i det kommende valget for UiBs styre. Jeg vil med dette benytte anledningen til å gå litt mer i detalj om eget kandidatur og mitt ønske om å tre inn i universitetsstyret. (”Hemmeligheten” i overskriften er ikke nødvendigvis det kommende valget eller undertegnedes kandidatur; den henviser konkret til et poeng som kommer lenger nede i teksten.)
Bakgrunn Jeg har doktorgrad i matematikk (2000, UiB, inkl. opphold ved University of New South Wales, Sydney, Australia), jobbet 10 år som forsker ved Nansensenteret (2001–2010), og ble gjennom det del av etableringen og ledelsen av Bjerknessenteret for klimaforskning; har vært på UiB og Geofysen siden 2010. Jeg forsker, underviser, veileder og formidler på tema knyttet til havets rolle i klima, som for eksempel hvor iskanten i Barentshavet vil befinne seg neste vinter.
Hverdagsprofessor Jeg er en engasjert forsker og samvittighetsfull underviser og veileder – jeg kjemper daglig med ”umulige” reviewere og med å få det til å gå et lys opp for studentene i auditoriet; jeg jobber mer enn jeg bør og får gjort mindre enn jeg skal. Jeg har to aktive jenter på 8 og 11 år, en kone i tilsvarende jobb, og et hus som tidvis står fullstendig på hodet. Slik er hverdagen til mange av oss som utgjør UiBs akademiske stab. Vi gjør det fordi vi ikke kan tenke oss en mer meningsfull jobb, samtidig som vi ofte kunne tenke oss mindre samlet arbeidsbelastning. Jeg tror kombinasjonen av ”hverdagsrealisme” og ektefølt entusiasme er en god ballast å ha med seg inn i UiBs styre.
Bjerknessenteret Gjennom oppbyggingen av Bjerknessenteret har jeg hatt gleden av å bidra til at en vellykket faglig satsing har vokst fra grunnen av, inkludert omfattende internasjonalisering, forskerutdanning og formidling. Det har vært lærerikt å erfare hvordan et fellesskap kan løftes fram av kolleger og institusjoners vilje til samarbeid, og samtidig erfare hvordan dette felleskapet igjen løfter fram den enkelte. Men i ettertid er det klart at vi tapte en vesentlig mulighet, både for senteret og for UiB, ved samtidig ikke å bygge opp et gjenkjennbart studieløp for bachelor og master-studenter. Begge deler kan være nyttige erfaringer for UiB og UiBs styre.
Brytningstid Norge – og verden – er i dag tilsynelatende i en brytningstid hva angår alt fra næringsveier via kulturelle preferanser til hvordan en forholder seg til politiske og faglige autoriteter. UiB spesielt, og universitetsverden generelt, er avgjørende for hvordan individ og samfunn kommer gjennom denne brytningen. Dette er ikke tiden for humaniorakrise – tvert i mot! For å sitere Gudmund Hernes fra et år tilbake i Morgenbladet: ”kunnskapen om hva som binder og hva som kløver, om hva som forener og hva som splitter, har vi fra humaniora. Den trengs mer enn noen gang. Vi kan bare ikke la humanistene beholde den for seg selv.”
UiB, Bergens best bevarte hemmelighet? Store deler av UiBs campus ligger samlet midt i Bergen by. Samtidig er det umulig for en person som krysser Nygårdshøyden fra nord til sør – kanskje en framtidig student eller hennes foreldre (som skal rådgi den håpefulle om framtidig utdannelse) – å vite hva som faktisk foregår inne i disse bygningene. Her går vi glipp av en kjempemulighet! Hvorfor ikke synliggjøre noe av alt det spennende som foregår innenfor ved å ta fasadene i bruk? Hvorfor henger det f.eks. ikke et kjempetermometer ned langs tårnet på Geofysen? Her er kunststudentenes ”Galleri Bokboden” ved inngangen til Marken et eksempel til etterfølgelse.
Strategisk satsing Det ligger store muligheter i det overstående, blant annet gjennom den kommende gjennomføringen av UiBs strategi Hav, liv, samfunn (2016–2022). Jeg ønsker å bidra til at UiB tar enda bedre tak i dagens praktiske og akademiske utfordringer, og at vi utdanner kommende arbeidstakere, forskere og ledere som åpenbart er egnet til ”å gå inn i sin tid”. Er vi vårt ansvar bevisst? Absolutt. Jeg er overbevist om at den enkelte UiB-ansatte har kunnskap og engasjement som gjenspeiler dette. Er det åpenbart for samfunnet rundt oss? Kanskje ikke. Universitetsstyret kan her legge til rette for at UiB tar de ”rette” valgene, men kanskje enda viktigere er det at styret gjør det styret kan for å sikre at lokale og nasjonale beslutningstagere og arbeidsgivere vet å sette pris på og benytte seg av UiBs forskning og uteksaminerte studenter.
Foretrukket studiested I hvilken grad UiB kan etablere seg som Norges foretrukne studiested for framtidens akademikere, er for meg selve ”lakmus-testen” på vellykket satsing – strategisk eller annen – og på realiseringen av UiBs fremste samfunnsoppdrag. Dette er ikke et argument for mindre forskning, men nok en understrekning av at forskning og undervisning går sammen; de utenlandske forskningsuniversitetene vi holder som forbilder, synes også å være de mest anerkjente lærestedene. Det finnes ingen bedre eller mer varig investering i framtidig eksistensgrunnlag enn kompetente og engasjerte tidligere studenter som anbefaler UiB for sine barn, elever, kolleger og omgangskrets.
Min motivasjon for å stille til valg, og der jeg som del av UiBs styre forhåpentligvis kan bidra til et enda bedre UiB som arbeidsplass, kunnskapssenter og ledende samfunnsaktør, er kort sagt i stor grad knyttet til universitetets egenart – forskning og utdanning, i kombinasjon. Det er min påstand at vi i dag kanskje for ofte ender opp med å problematisere dette, i stedet for ta det som et utgangspunkt og et naturlig fortrinn.
Godt valg!
