Jan Fridthjof Bernt kommenterer 12.3 verken mine argumenter om direktørføydalismen ved UiB eller min invitasjon til å reflektere en smule over debattens karakter. Han avfeier i stedet på en måte jeg oppfatter som arrogant min framstilling ved bare kort å karakterisere meg som ”støttespiller for rektor”.
Jeg vil gjerne være støttespiller for en meget god UiB-rektor. Men Bernts forkjærlighet for ad hominem-argumentasjon – det å ta mannen i stedet for ballen – er virkelig bemerkelsesverdig: I den første artikkelen insinuerte han som kjent feilaktig at jeg skulle ha bakgrunn i m-l-bevegelsen. Nå henger han mer direkte en annen merkelapp på meg i stedet for å argumentere.
Dette er ikke en retorikk vi gjerne vil forbinde med folk som lever av å utdanne jurister. Den er også upassende for en som i to artikler intenst vil belære andre om hvordan sakssvarende, balansert historieskrivning skal foregå.
For historikere og andre som driver med tolkning, som jurister, er det dessuten viktig å reflektere over sitt forhold til emnet de skriver om. Slik ”hermeneutisk selvrefleksjon” er til dels en form for habilitetsprøving, der en spør for eksempel om en er så personlig involvert at en neppe kan se begivenheter og aktører tilstrekkelig nyansert og balansert.
Som Per Buvik påpekte i sitt innlegg 14.3., var Bernt i sin rektortid så begeistret for hvordan direktør Rommetveit styrte og stelte med alle slags saker at han gikk i bresjen for å få endret Rommetveits stilling fra en åremålsstilling til en livstidsstilling. Rommetveit skulle ellers gått av i 2001. Dette vakte stor og berettiget oppsikt. Det er faktisk den saken som huskes best fra Bernts rektortid. Når han nå igjen opptrer som iherdig advokat for Rommetveit, er han følgelig også advokat for seg selv og sitt rektorrulleblad.
Og dessuten, som sagt, engasjert talsmann for balansert og vederheftig historieskrivning.
PS: Franz Kafkas roman Prosessen handler om en mann med uvanlig velutviklet skyldfølelse som anklages for noe han ikke vet hva er. Hvis Bernt med sin Kafkareferanse mener å hevde at hans klient Rommetveit er i samme situasjon, foreligger det virkelig grunnlag for et BT-oppslag. Hvis ikke, har han bare gitt et nytt eksempel på at man bør tenke seg om før man bedriver metafor, ikke minst av et slag som skal signalisere litterær dannelse.
Innlegget har tidligere vært på trykk i Bergens Tidende.