Universitetsledelsen og «eiendomssjefen» Even Berge skjønner sikkert lite av hvorfor folk på UiB nå bruker tiden sin på å sutre over at de må tømme bosset sitt selv. Slike «fillesaker» burde de vel vært skånet for? Problemet er bare at denne saken så veldig tydelig illustrerer hva som er fullstendig på villspor både på UiB og langt på vei ellers i deler av det offentlige Norge.
Norden er en flott liten oase i en brutal og urettferdig verden. Her råder velstand og harmoni. Det er land som skårer høyt på de fleste indekser over hvor det er godt å bo. Og en av grunnene til at Norden er en «velstandens høyborg», er at vi er fantastisk effektive. De nordiske land karakteriseres blant annet av at svært mange har utdannelse. Det gjør at de aller fleste av oss er ganske spesialiserte, og utfører derfor arbeidsoppgavene våre effektivt. Slik kan vi få mer velferd ut av hver eneste arbeidstime som blir lagt ned, og dermed også få mer fritid, et gode som også går inn som et element i vår totalopplevelse av velferden.
Et moderne samfunn har bl.a. system for håndtering av avfall. Det er åpenbart mest effektivt at spesialister tar seg av avfallet vårt. Spesialister konstruerer kjøretøy som er særlig godt egnet for å foreta innsamling av avfall. Disse blir håndtert av fagarbeidere som samler sammen avfallet og bringer det videre til anlegg som igjen skal få mest mulig ut av avfallet. Det er fornuftig både i et miljøperspektiv og et samfunnsøkonomisk perspektiv.
Vi kan så bevege oss forsiktig over i universitetsverdenen. Her ansetter staten høyt utdannede spesialister for å forske og for å utdanne den yngre generasjon (og kanskje noen som er eldre enn det også). Det disse menneskene er gode på er nettopp å forske og undervise. Onde tunger vil kanskje til og med hevde at de er særskilt ubrukelige til praktisk arbeid, men la oss ikke forfølge det sporet nærmere her. For disse kvalifikasjonene betaler staten relativt godt. Da er det også rimelig at staten forventer at de får mest mulig igjen for denne investeringen, ved at de benytter sin spisskompetanse i den tiden de får relativt godt betalt av staten for å arbeide.
Det er rett og slett åpenbart mest effektivt at professorer forsker og underviser, mens fagarbeiderne med fagbrev i rengjøring (for mange av dem har faktisk det) sørger for at bosset blir ordnet. Dessuten er det vesentlig mer effektivt at de gjør det når de likevel er på vei igjennom alle kontorene fremfor at hver enkelt skal løpe frem og tilbake. Det er kanskje ingen som har vondt av en liten spasertur bort med bosset en gang om dagen, men problemet er at denne typen småoppgaver stadig tillegges vitenskapelig ansatte med forskning og undervisning som hovedoppgave. Det kan neppe være tvil om at dersom vitenskapelig ansatte skal gjøre en rekke slike småoppgaver, vil det gå på bekostning av forsknings- og undervisningsoppgaver. Det som kan synes å være en besparelse er i stedet en håpløs sløsing av statlige midler. Et enkelt eksempel: I stedet for å ansette 10 professorer, en renholder, en «vaktmester» og en sekretær, ansetter man 11 professorer. Penger spart kanskje, forutsatt at den siste professoren tjener noe mindre til sammen enn det de tre andre ville gjort (i dagens Norge er det åpenbart en realistisk forutsetning). Samtidig må imidlertid de 11 professorene utføre renholdsoppgaver, fikse praktiske ting (som de onde tungene hevder de ikke er særlig gode til) og administrere studentene (finne rom, sette seg inn i datasystemer for studenthåndtering etc). Da ender det sannsynligvis med at det totalt sett vil bli utført mindre arbeid. Det blir mindre og dårligere renhold, mindre og dårligere orden på praktiske forhold og utstyr, dårligere studentadministrasjon og dessuten mindre og dårligere undervisning og forskning. Det er tross alt derfor universitetet består av en rekke andre stillingskategorier enn vitenskapelig ansatte.
Dette er langt på vei det som er i veien med moderne styring av det offentlige (altså regjeringens fascinasjon for “New public managment”). Noen tror at man i denne “anbudsprosessen” sparer penger ved å kutte bosstømmingen fra oppgavene. I realiteten betaler staten professorene mye mer enn renholderne for å tømme bosset, på samme måte som leger betales i dyre dommer for å gjøre annet enn å behandle pasienter, eller politiet bruker et knapt ressursgode (politifolk) til å sitte i luken på passkontoret for å ta imot søknader (noe man vel neppe trenger tre år på politihøgskole for å få til). Når UiB kutter støttefunksjoner, betaler universitetet altså ineffektive vitenskapelige ansatte dyrt for å utføre disse tjenestene selv. Samtidig produserer UiB da mindre forskning og dårligere undervisning enn man ellers ville gjort. Og dette skal være satsningen mot eliteuniversitetsligaen?
Jeg er jurist, ikke samfunnsøkonom. Jeg tør likevel hevde at det er så inderlig idiotisk og en provoserende sløsing med våre felles ressurser. (Onde tunger vil sikkert hevde at det nettopp er fordi jeg er jurist at jeg uttaler meg så skråsikkert om fag jeg har mindre greie på, men heller ikke det sporet vil jeg følge denne gangen.) Vi får inntil videre sette vår lit til at det nyvalgte rektoratet er mer opptatt av slike ting enn den nåværende universitetsledelsen synes å være.