I et intervju med ”På høyden” 17.12 kommenterer HF-dekan Gunnstein Akselberg det nye gradssystemet, og forholdet mellom mastergraden og det gamle hovedfaget. At master innebærer en redusert fordypning i forhold til den gamle Cand. philol.-graden, kan nok være, men som stipendiater ved Akselbergs eget fakultet, hang vi oss først og fremst opp i hans sammenlikning med Phd-graden. Vi siterer: ”I det nye utdanningsregimet er det nok PhD-graden som ligner mest på det tidligere hovedfaget, sier han”.
I følge UiBs reglement for PhD-graden skal forskerutdanningen ”omfatte[r] et selvstendig forskningsarbeid som skal dokumenteres med en vitenskapelig avhandling av internasjonal standard på høyt faglig nivå”. I tillegg inngår en opplæringsdel på 30 studiepoeng, som bl.a. innbefatter vitenskapsteoretisk innlegg og formidling. Sist, men ikke minst, skal vi forsvare arbeidet vårt gjennom vurdering av en komité, som oftest med internasjonale medlemmer, gjennom prøveforelesning og disputas. At dette skulle svare til den gamle Cand. philol.-graden framstår for oss som underlig.
Vi tror og håper at stipendiatenes arbeid utgjør viktige forskningsbidrag og at vi er en naturlig del av forskningsmiljøet ved HF-fakultetet. Vi er derfor bekymret for at slike utsagn underminerer oss, i forhold til arbeidsmarkedet, og i forhold til kolleger ved UiB og i utlandet.
Vi håper Akselbergs uttalelser var en glipp, og at det ikke er representativt for holdningene til det arbeidet vi stipendiater utfører. Det siste vi ønsker er å ende opp som Cand. Phd-er etter tre eller fire års forskerutdanning.
Anders Alvsåker Didriksen, Anje Müller Gjesdal og Camilla Erichsen Skalle, stipendiater ved Institutt for fremmedspråk