Clausen og UiBs rolle som samfunnsaktør

Jeg har med forundring fulgt med i debatten mellom universitetslektor Søren Wiig og professor emeritus Gunnar Clausen angående det som nå i norsk offentlighet har etablert seg som ”Amelie-saken”.

Clausen sparer ikke på kruttet i sin mitraljøse mot Wiigs betraktninger omkring jussen i ”Amelie-saken”. Kritikken er imidlertid ikke en saklig begrunnet problematisering av det faglige innholdet i Wiigs argumentasjon, men et ubegrunnet personangrep på Wiig og hans evne til å virke som faglig ansatt ved det juridiske fakultet. Kjernen i Clausens frontalangrep er at Wiig ikke har vist tilbørlig lojalitet ovenfor byråkratiet og landets øverste politiske ledelse representert ved statsminister Jens Stoltenberg. Videre, går Clausen langt i å insinuere at det juridiske fakultet bør gripe inn for å beskytte de stakkars studentene som måtte ha den kritiske Wiig som foreleser. 

Det er forhåpentligvis ingen andre enn Clausen selv som vil ta denne typen kritikk alvorlig, men Clausen går så langt at det også fordrer et svar fra andre enn Wiig selv. Clausens synspunkt er problematisk på flere plan, særlig i forhold til demokratiske grunnprinsipper og hvilken samfunnsrolle universitetene skal ha. Clausens argumentasjon kan vanskelig tolkes på annen måte enn at han er uenig i det maktfordelingsprinsippet som ligger til grunn for en moderne demokratisk rettsstat. Implisitt i Clausens innlegg ligger også et underlig vitenskapsideal basert på servilitet, autoritetsrespekt og fravær av systemkritikk. Dette er synspunkt som er stikk i strid med Universitets- og høyskoleloven, og da spesielt § 1-5 om faglig frihet og ansvar. Som ansatte ved Universitetet i Bergen er det både vår plikt og privilegium nettopp å stille kritiske spørsmål til det samfunnet og den verden vi er en del av – noe som også inkluderer norske myndigheter, innvandringspolitikk og rettskultur.