Midlertidige så vel som fast tilsatte forskere omtales som en uønsket gruppe ved UiB. Til tross for dette vokser denne gruppen. Hvorfor har UiB innrettet seg slik? Det korte svaret synes å være at UiB ikke lenger evner å etablere permanent virksomhet på andre inntekter enn grunnbevilgningen. Heri ligger utvilsomt en av UiBs største utfordringer som forskningsuniversitet.
Diskusjonen omkring hvordan en kan begrense bruken av midlertidige tilsatte ved universitetene er langt fra ny, men har tiltatt. Tross streng beskjed fra forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland om å redusere antall midlertidige, har gruppen vokst det siste året. Ledelsen ved UiB beklager økningen, men innrømmer samtidig at tallene ikke kommer spesielt overraskende. Økningen forklares med at UiB har større forskningsinntekter enn de faste vitenskapelige ansatte selv klarer å bruke og derfor henter UiB inn midlertidige forskere. Uønskede midlertidige forskere er dermed et virkemiddel i konkurransen om ønskede forskningsmidler. Dette dreier seg imidlertid ikke bare om tvilsom bruk av midlertidige stillinger, men om UiBs framtid. Skal UiB realisere ambisjonene om et internasjonalt forskningsuniversitet, må forskere ansees som en ressurs og ikke et problem. Slik oppfattes gjerne situasjonen ved instituttene og Instituttlederen ved Matematisk Institutt ønsker å introdusere en ordning med fast tilsatte forskere. Det er atskillige utfordringer knyttet til dette. I det følgende viser vi hvordan disse er tett koplet opp mot hva slags universitetsmodell det siktes mot.
Forskerhotellet
Store deler av de konkurranseutsatte forskningsmidlene kan i dag sies å kanaliseres inn i et slags forskerhotell hvor UiB tar betalt for oppholdet, men også tar arbeidsgiveransvaret for den perioden forskeren evner å skaffe lønn- og driftsmidler. Risikoen for framtidig inntektssvikt plasseres hos forskeren. Til sammenligning er Norge utenfor akademia preget av lav ledighet, høyt lønnsnivå, og ikke minst langsiktige ansettelsesforhold hvor sluttdato ikke er tema samme dag som en ansettes. Det er kanskje ikke rart at mange unge i dag oppfatter akademia som lite attraktivt?
Politisk konsensus om at forskningskonkurranse er bra
Offentlige forskningsmidler blir i økende grad kanalisert gjennom konkurransearenaer som for eksempel Forskningsrådet, ERC og EUs anvendte rammeprogrammer. Dette medfører at samfunnets midler til grunnleggende så vel som anvendt forskning har økt og vil øke mer enn universitetenes grunnbevilgninger. Omleggingen av forskningsfinansieringen er drevet av en tverrpolitisk konsensus om at konkurranse er bra for eksellense og effektivitet i forskningen. Også innen akademia er det ytterst få som bestrider dette. Omleggingen til mer konkurranse om forskningsmidler betyr at universiteter med vekstambisjoner må realisere disse gjennom institusjonsbygging basert på de konkurranseutsatte forskningsmidlene. UiB gjør ikke dette i dag.
Utdanningsbasert forskning som vekststrategi
Tradisjonelt har norske universiteter blitt dimensjonert ut fra samfunnets behov for høyere utdanning, mens forskning har fulgt med på lasset. «Forskningsbasert utdanning» benyttes den dag i dag som kronargument for å opprettholde idealet om lik forsknings- og undervisningsinnsats (50/50 ordningen). I en tid der det var små muligheter for å hente inn konkurransebaserte forskningsmidler, og et sterkt behov for vekst i høyere utdanning, innebar prinsippet om forskningsbasert utdanning en gullkantet ordning for universitetene: Enhver økning i undervisning ble toppet med et tilsvarende beløp til grunnbevilgningsfinansiert forskning. I dag bidrar imidlertid 50/50 ordningen til full stopp i utvikling og vekst av en lang rekke fagområder. Hvorfor det?
Humaniora krymper leser vi nå. I perioden 1991-2011 hadde HF-fakultetet ved UiB en relativt god vekst fra 137 til 174 årsverk i professor/amanuensis-gruppen, heretter betegnet faculty (tallene er fra DBH ekskl. Griegakademiet som kom til i perioden). Dette ble finansiert over UiBs grunnbevilgning og var først og fremst knyttet til økning i studenttilstrømning til disse fagene. Når studenttilstrømningen nå avtar er det ikke lenger behov for like mye forskningsbasert utdanning. Dette slår nå negativt ut i HF-fagene.
Nedgang i undervisningen utgjør hovedrisikoen for fag som fortsatt har en liten andel konkurranseutsatte forskningsmidler. For fag hvor samfunnet har konkurranseutsatt mesteparten av forskningsmidlene, kommer et annet moment i tillegg. La oss se på utviklingen ved MN-fakultetet. Her reflekterer endringen i antall faculty, fra 210 til 228 årsverk i perioden 1991-2011, en relativt stabil studenttilstrømning. Men samtidig var det en betydelig økning i konkurranseutsatte forskningsmidler i MN-fagene i Norge/EU. Siden UiB velger å dimensjonere antall faculty i henhold til grunnbevilgningen, og dermed til undervisningsbehovet, har det som konsekvens at MN-fakultetet i liten grad tar del i samfunnets forskningsvekst.
Rasjoneringsfellen
Når UiBs ledelse ønsker forskning kun utført av fast tilsatte faculty med undervisningsplikt, illustrerer eksemplene ovenfor at vi gradvis havner i en «rasjoneringsfelle» etter hvert som en stadig større andel forskningsmidler blir konkurranseutsatt. Hvilke muligheter har vi for å unngå denne fellen og samtidig unngå systematisk bruk av midlertidige tilsettinger? I bunn og grunn dreier dette seg om UiBs evne til å omsette kortsiktig finansiering til langsiktig forskning. Tre alternativer omtales i det følgende.
Tre alternativer til forskerhotellet og rasjoneringsfellen
Alle de tre modellene som skisseres under har som premiss å øke UiBs evne til å etablere varige forskningsmiljøer basert på konkurranseutsatte midler og samtidig unngå en systematisk bruk av midlertidige stillinger.
Faculty modellen. En dimensjonerer antallet faste professorer/ førsteamanuenser etter UiBs totale inntekter. Innen mange fagområder vil da forskningsomfanget anta større dimensjoner enn undervisningsomfanget, som tilser at brøken mellom forskning og undervisning justeres i retning av mer forskning. Institusjonens avhengighet av konkurranseutsatte forskningsmidler vil opplagt øke med en slik ordning, men risikoen bæres nå av institusjonen og ikke ene og alene av enkeltpersoner på midlertidige kontrakter. For å minske risikoen for inntektssvikt vil det tvinge seg fram et kollektivt inntjeningskrav for faculty-stillingene i tillegg til kravet om å forske og undervise. Dette er ikke ukjent i land vi ofte sammenligner oss med. Modellen vil utvilsomt skape motstand blant det vitenskapelige personalet som i dag ikke har pålegg om å skaffe til veie forskningsinntekter. Kombinasjonen av Tjenestemannsloven og den lovfestede retten om akademisk frihet kan heller ikke sies å støtte opp under en slik modell.
Faculty og forsker modell I. Heltidsforskere gis fast ansettelse. I stedet for undervisning pålegges disse å delta i arbeidet med å bringe inn konkurranseutsatte forskningsmidler, men risikoen håndteres institusjonelt og ikke av enkeltforskere på midlertidig kontrakter. Denne modellen innebærer to kategorier av faste vitenskapelige stillinger, faculty og forskere, hvorav antall faculty er dimensjonert ut fra undervisningsbehovet, f.eks. i 50/50 stillinger som i dag, mens antall forskere er dimensjonert ut fra forskningsbehovet. Rekrutteringsordningene som benyttes for de to kategoriene kan være ulike. I Norge byr Tjenestemannsloven på utfordringer for denne modellen. Modellen skaper videre en utfordring for dem som vil at alle skal kombinere forskning med undervisning, men også for dem som vil beholde universitetet som en disiplinær organisasjon bestående av fakulteter og institutter uten sentra og annet organisatorisk mangfold.
Faculty og forsker modell II. En beholder dagens modell med faculty og en organisasjonsstruktur som i dag. Deler av veksten i konkurranseutsatt forskningsinntekter og forskere kanaliseres inn i vekstfremmende strukturer slik at forskere gis fast ansettelse i en annen juridisk enhet som dermed ikke utfordrer dagens faculty-baserte tilsettingsordning, disiplinstruktur, Tjenestemannsloven eller den akademiske friheten.
Tankene ovenfor er tenkt før og ledet i sin tid til at sistnevnte modell ble etablert ved UiB. I dag er denne modellen representert ved UiBs datterselskap Uni Research - tidligere Unifob (CMR er også et datterselskap). Ideen med Unifob var nettopp å etablere en vekstfremmende struktur som ikke utfordrer dagens faculty-baserte tilsettingsordning, disiplinstruktur, Tjenestemannsloven eller den akademiske friheten. La oss eksemplifisere virkningen av denne modellen i MN-fagene. Over de siste 20 årene har modellen skapt fem store sentra med en utpreget grunnleggende forskningsprofil (Uni Bjerknessenteret, Uni CIPR, Uni Computing, Uni Miljø og Uni Sarssenteret) med 115 forskerårsverk i tillegg til 40 PhD og postdoktorer. Alt sammen etablert på grunnlag av konkurranseutsatte forskningsmidler som i noen tilfeller har bidratt til påplussing av UiBs grunnbevilgning og/eller utløst nye grunnbevilgninger (som f. eks. ved Uni Rokkansenteret, Bjerknessenteret og Sarsenteret).
Etterhvert som Unifob vokste ble motstanden større og Unifob ble, i likhet med de fleste forsøk på senterdannelse utenom den vante strukturen, oppfattet som en konkurrent og trussel til fakultetene og instituttene. Dette synet vant fram og ledet til tilbakeføring av ”universitetsforskning” fra datterselskapet til det ”egentlige” UiB. Ikke uventet møter en seg selv ettertrykkelig i døra når nå verken midlertidige forskere, faste forskere eller Uni-forskere, men kun et avtagende antall grånende faculty, skal stå for innhentingen av den økende andelen konkurranseutsatte forskningsmidler samfunnet stiller til disposisjon.
Ville det vært 115 flere faculty ved MN-fakultetet i 2011 hvis UiB hadde unnlatt å etablere Unifob/Uni Research? Neppe. Tvert i mot er det sannsynlig at det hadde vært færre. Uni-avdelingene, ikke bare innen MN-fagene, har uten tvil skapt studenttilstrømning, PhD-utdanning og annet som har gitt positiv uttelling på UiBs grunnbevilgning.
Hva nå?
Litt karikert kan en si at UiB har vingestekket seg selv og overlatt roret til Kunnskapsdepartementets finansieringsmodell. Når UiB har valgt å begrense seg til at vekst og faglig utvikling kun kan skje innenfor en, relativt sett, avtakende grunnbevilgning og innenfor rammen av 50/50 stillinger, har det forskningspolitiske spillerommet blitt innsnevret til surmuling over trange tildelinger. Det er igjen på tide at universitetet tar en mer aktiv kontroll over egen fremtid og arbeider fram løsninger som spiller på alle finansieringsinstrumenter, spesielt de en forventer skal dominere fremover. En slik evne gir UiB mulighet til å utføre forskning og gi utdanning med en bred faglig profil.
De to første alternativene legger opp til at UiBs virksomhet skjer innenfor samme juridiske enhet, mens det tredje innebærer bruk av datterselskap. Én juridisk enhet uten bruk av datterselskap har opplagte fordeler, men synes å kreve endringer i forhold til Tjenestemannsloven, en konsensus om at de to første modellene er forenlige med lovbestemt akademisk frihet og mest sannsynlig også en endring i departementstilknytning (jmfr utviklingen i Finland og andre land). Hvis nær eller fjern fremtid skulle bringe oss dit, har datterselskapskonstruksjonen den fordel at fusjon er mulig. Faculty og forsker modell II framstår som det mest realistiske alternativet til dagens rasjoneringsfelle og forskerhotell, og har også den fordelen at UiB har svært mye på plass for å gå videre med denne modellen innenfor dagens lovverk.