Universitetet i Bergen skal snart velge ny rektor. To lag stiller til valg, under ledelse av hhv. Dag Rune Olsen og Kuvvet Atakan. Forum for vitenskap og demokrati tjuvstarter valgkampen og inviterer kandidatene til debatt om universitet og samfunn. Mandag 11.mars, i Egget på Studentsenteret, legger de fram sitt syn på hvordan universitetspolitikk kan ta vare på demokratiske verdier.
I etterkrigstiden har det (med referanse til erfaringene fra før og under krigen) vært vanlig å mene at universitetet tjener demokratiet best ved å videreutvikle sin egenart: Uavhengig forskning, og opplæring av studentene til selvstendig, kreativ handling, burde foregå i en åpen dialog med alle interesserte parter i samfunnet omkring. Motsvarende har det vært på sin plass med åpenhet og demokratisk medvirkning i universitetets indre liv. Frihet i forskning, og forskningsbasert undervisning, er blitt sett som nødvendige forutsetninger for både de vitenskapelige og de demokratiske verdiene som universitetet representerer. Derfor har det vært nødvendig å argumentere for et universitet som er økonomisk og politisk uavhengig, og som nettopp av den grunn kan være åpent for alle parter i samfunnet og for mange sider av samfunnslivet.
I den senere tid er det blitt stilt krav om at universitetet skal være nyttig i nokså snever forstand. Den interne mål- og resultatstyringen, den eksterne prosjektfinansieringen, den sterkere dirigering av forskningsinnsatsen gjennom det politisk-økonomisk styrte Forskningsrådet – alt dette kan synes å gå på bekostning av uavhengig, kritisk forskning, og reiser spørsmål om det er noe i universitetets betydning for demokratiutviklingen som kan være i ferd med å gå tapt.
Retor-lagene ser ikke ut til å ha helt entydige svar. Begge vil ha mer prosjektrekvirering, men begge vil også sikre grunnfinansieringen. Begge vil være til nytte for interesserte samfunnsaktører (og da nettopp de sterkeste, ser det ut til), men begge legger også vekt på verdien av grunnforskning. Kandidatene sier lite om den såkalt “unyttige” forskningen, den som på lang sikt kan være både den viktigste og den nyttigste når demokratiske verdier står på spill. Likevel framhever begge universitetets kreative rolle.
Begge lagene er opptatt av at universitetene skal vokse for å hevde seg i konkurransen med andre universiteter etter de rangeringer og evalueringer som den politisk-administrative eliten har laget, men ingen av dem sier mye om hvordan kunnskapen universitetet skaper kan bidra til bedre fordeling av makt, innflytelse og velstand i samfunnet.
Det viktige spørsmålet blir derfor dette: Har rektor-lagene en kunnskapspolitikk bygd på forståelse av hva som er universitetets særlige bidrag til en demokratisk samfunnsutvikling, eller har de først og fremst en tilpasningspolitikk til de aktørene i samfunnet som styrer universitetet mot ulike snevre nyttehensyn?