Det var med stor forbauselse vi leste Gerd Kvales overraskende fremstøt for Stjernøutvalgets innstilling i Bergens Tidende 27. februar. Som dekan ved Det psykologiske fakultet overrasker hun med sine betraktninger om fordelene med et Vestlandsk universitet, når hennes leder, rektor Sigmund Grønmo, står som symbolet på motstanden mot en slik sammenslåing av utdanningsmiljøene på Vestlandet. Grønmos synspunkter deles blant annet av rektor ved Norges Handelshøyskole Jan I. Haaland, rektorene ved landets universiteter og oss studentene.
Vi, i likhet med mange andre, reagerte på forslaget om store universiteter, den såkalte flercampusmodellen. Innvendingene våre går på at Stjernøutvalget mener man kan løse alle utfordringene høyere utdanning i Norge står ovenfor de neste 10-20 årene, ved å gi styrene i disse stor-universitetene ansvaret for å løse de. Vi mener styrene, som vil bli styrt av eksterne styremedlemmer og ikke av faglig forankrede, vil få et driftsmessig fokus på bekostning av fag og forskning.
Vi er også bekymret for hva en sammenslåing av Universitetet, Handelshøyskolen, Høyskolen i Bergen, Stord/Haugesund og Førde vil føre til. Primært sett er det klart at en sammenslåingsprosess vil kreve tid, fokus og ressurser for å kunne gjennomføres. Fremfor å slå sammen institusjoner som har lite til felles og ikke ønsker det, vil vi dyrke de ulike institusjonenes profil. Vi mener forskjeller imellom institusjonene er noe positivt da det fremmer autonomi, lar institusjonene dyrke sin egen profil og gir rom for ulik metodebruk.
Nye styringsrutiner må i så fall på plass, en helhetlig profil må skapes og de historiske og kulturelle skillelinjene mellom institusjonene må knuses. Kimen til posisjonering og mulige konflikter i forhold til forskningsmidler, status på utdanning og rettigheter til de ansatte vil dermed bli ytterligere forsterket. Kvale burde vite dette etter å ha sett Grønmos presentasjon av skillet mellom universitet og høyskoler på dekanatmøte i slutten av januar. Kvale henviser til skillet mellom universitetet og høyskolene når hun skriver at ”Vi er blitt likere hverandre”. Dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Omtrent all vitenskapelig aktivitet og så godt som alle professorer jobber ved universitetene. Ikke høyskolene. Den vitenskapelige aktiviteten er selve kjennetegnet på et breddeuniversitet som det UiB er.
Til slutt er vi bekymret for tid til forskning og kvaliteten på utdannelsen når vi enda ikke er ferdig med kvalitetsreformen. Det siste en reformtrett sektor ønsker er å ta opp igjen hvert eneste stridstema de siste 20 årene, bare for at status quo blir resultatet. Vi ønsker å sluttføre implementeringen av kvalitetsreform og evaluere denne skikkelig først!
Vi mener dekaner skal kunne si sin mening og mener det er positivt at dette skjer. Meningsinnholdet derimot er vi sterkt uenige i. Som dekan ved Det psykologiske fakultet burde Kvale tenke seg godt om og ha gode grunner for å gå ut mot sin egen rektor. Når hun først gjør dette må man forvente at hun tenker godt gjennom sin argumentasjon. For oss som har fulgt med siden innstillingen ble offentliggjort 22. januar regnes Kvales utspill som en sjelden støtte til leder av utvalget, Steinar Stjernø.
Når da en samlet politisk og faglig bevegelse, med støtte av studentene, går imot Stjernø-utvalgets innstilling avslører det at Kvale er i utakt med både egen sektor, egen institusjon og egne studenter.