Vervet som valgt prodekan ved SV-fakultetet i to perioder har vært lærerikt og gitt innsikt i universitetssamfunnets mangfold under skiftende ledelse. En viktig endring fra første til andre periode var at Universitetets forskningsutvalg igjen ble et representativt organ hvor hvert fakultet er representert ved sin prodekan. Det sittende rektorat skal berømmes for denne og andre organisatoriske endringer, som har bidratt til mer debatt og større åpenhet i organisasjonen.
Deltakelsen som representant i FU har bidratt til bedre kontakt mellom kolleger på tvers av fakultets- og disiplingrenser. Den har også gitt økt forståelse for variasjonen mellom de ulike fagenes betingelser og forskningsaktivitet. På tross av ulike oppfatninger i enkeltsaker synes det å være noen grunnleggende forhold alle prodekanene slutter opp om:
- Forskningen ved universitetet må være fri og uavhengig fra særinteresser.
- Disiplinenes egenart må ivaretas og videreutvikles, også for å muliggjøre flerfaglig forskning innenfor tematiske områder som for eksempel klimaproblemene.
Om noen dager starter valget til nytt rektorat. Debatten som pågår mellom de to kandidatenes tilhengere viser med all mulig tydelighet hvor viktig muligheter til medbestemmelse og deltakelse i demokratiske prosesser er for både ansatte og studenter.
Team Grønmo stiller med et klart og tydelig valgprogram og vil videreføre de siste fire års universitetspolitiske linje. Hvilke standpunkter utfordrer Reed og hans team står for, synes mer uklart. Programerklæringen sies å være tuftet på universitetets egenart og prinsippene om blant annet fri og uavhengig forskning. Samtidig refereres det stadig til ønske om tettere kontakt med næringslivet for å styrke universitetets økonomiske grunnlag. Hva slik kontakt innebærer, og på hvilke premisser den skal være tuftet, blir ikke presisert. Under presentasjonsmøtet for rektorkandidatene sist fredag kom imidlertid Reed med et utsagn som inviterer til oppklarende spørsmål: Han beklaget meget sterkt at UiB ikke hadde blitt tildelt ett eneste av flere gaveprofessorater finansiert av et større foretak.
Solid økonomisk base er viktig for all virksomhet, også for universitetet. Hvor midlene kommer fra er imidlertid ikke likegyldig. En kan ikke være for fri og uavhengig forskning samtidig som en er villig mottaker av gaver som det hefter betingelser ved. I det minste er det i slike sammenhenger viktig å presisere hvordan en vil forholde seg til betingelser for samarbeid, og hvilke føringer forskningens frihet i seg selv legger på samhandling med næringslivsinteresser. Et professorat i statsvitenskap finansiert av et politisk parti ville neppe bidra til å styrke statsvitenskapelig forsknings troverdighet som uavhengig av særinteresser. Et forsikringsselskaps gaveprofessorat til økonomisk forskning ville kanskje heller ikke virke særlig tillitsvekkende hva økonomiske forsknings frihet og uavhengighet angår.
Grunnforskningens troverdighet kan bare ivaretas ved at dens interessefrihet ikke kan settes under tvil. Forskere må være fri til å velge tema og tilnærming, og til å presentere sine konklusjoner uten innblanding fra særinteresser. Dersom Reed og hans team står støtt på den universitetspolitiske linjen de forfekter, har det interesse for velgerne at man presiserer hva tettere samhandling med næringslivet innebærer, og om alt samarbeid som resulterer i tilførsler av økonomiske ressurser fra næringslivet lar seg kombinere med fri og uavhengig forskning.