Det degraderte mennesket

I Eivind Tjønnelands tilnærming til verket av Karl Knausgård benytter han den psykologiske termen ”sadomasochisme” for å beskrive fortellerens posisjon i teksten. Videre nevner han at leseren kan bli bundet som slave av offerposisjonen.  Knausgårds ”kamp” er i så fall en oppgivelse og ofring av kampen slik vi vanligvis kjenner den, og dette er et spørsmål jeg vil ta opp i min kommentar.

Kampen i hverdagen gjør oss immune. Når vi går inn i ruinene i det litterære landskapet til Knausgård, befinner vi oss i ukjente terreng, og smerten gjør at vi mister kontrollen.  Personens nederlag er pinlig og skambelagt på grunn av avvisningen i et samfunn som heller til suksess og status hos det sterke individ. Når Knausgård beskriver guttens sterke følelser i forhold til en far, blir skildringen vanskelig å ta imot.

Med begrunnelse i romanens gråt kan vi med Tjønneland bli fristet til å kalle Knausgård for kulturmasochist, i motsetning til en kulturradikal person som representerer et ideelt, dannet individ. Polarisert skepsis kan imidlertid svekke opplysningens kraft. At samfunnsverdiene har raknet i romanen til Knausgård, trenger ikke bety ”tomhet” eller mangel på ”substans”.  Bibelens benevning av ”det tomme kar” konsentrerer vår eksistens i verden som anes mer nyansert og subtilt.  Den er et krevende uttrykk for kvinneligheten og mottakeligheten som skiller seg radikalt fra ”kampen for tilværelsen”.  Og ikke skal vi bare motta, men også selv gå inn i teksten og samarbeide med den.

Det kan ligge en erkjennelse i å mislykkes. Et tap kan gi andre innsikter enn å lykkes i en etterlengtet framtoning på eksamen.  Opp mot maktens ordninger i verden, står mennesket som sønn, naken og sårbar. De mange bindene til Knausgård handler derfor ikke om en ufarlig moralisme, men beskriver kanskje det menneskelige frafallet?  Bildet av ”brønnen” blir sentral i denne sammenhengen: ”Jeg er det mislykkedes, det elendiges … brønn”.  Som brønn bærer han elendigheten og skammen som foredles ved at nederlaget deles. Kjærligheten med den fornedrede blir stående i rak motsetning til selviskheten. Det er derved ikke snakk om en ideologisk iscenesettelse av et ”stilisert” offer, men om en konkret og kroppslig fornedrelse: ”Piss ned i meg!”.

Når professor Tjønneland skriver at Knausgård ”behersker oss ved å fremstå som undertrykt” eller at leseren blir ”slave”, er det sterke ord. Vi ”reagerer” følelsesmessig på beskrivelsene, og kanskje med forferdelse som kan skjule en hemmelig forakt.  Slik blir vi styrt av våre egne følelser, som slaver.  Deri ligger muligvis den viktigste kilden til ”forførelsen”, men kunstens sårede natt står over psykologiseringen, og romanen skjærer på sitt vis kontrollen vår i stykker.  Sitatet om sønnen som venter på far, kan fortelle oss hvem sønnen er.  Han befinner seg i nedstigningen, blant alfabetets siste: ”Ååååå..”  I lidelsens utstrekning av gråt og skjelvinger står han som den helt Andre, men uten å være fremmedgjort i kjærlighet.  Nær leseren, men uten å være forskanset i seg selv, og uten å tilhøre oss.

 ”Flommen av tårer” kan være bilde på menneskehetens lidelsesflod som alltid får betydning for historien og helheten. Teksten angår oss på en problematiserende måte fordi den krever at vi endrer oss - mot vår vilje.  Vi blir vitne til det degraderte mennesket som er vår nærmeste neste. Skildringene vekker oss gjennom sine ”vandringer i blodet” som nesten ikke er til å tro. Den litterære friheten til Karl Knausgård har et innhold og viser oss en retning som gjennomtrenger de tilsynelatende frihetene som virkelig gjør oss til slaver.  Forfatteren legger lidelsen åpen i utkantene, hos det ødelagte mennesket hvis innside lyser.