Bergens Tidende har i lederen på s. 2 tirsdag 11. januar 2012 avlagt Det juridiske fakultet en visitt i anledning utlevering av studentdata til et rekrutteringsbyrå på Østlandet. Avisens lesere får vite at fakultetet har sendt en liste med navnet til 4600 uteksaminerte jurister til byrået uten å spørre de aktuelle kandidater. Dette foranlediger følgende kommentar fra lederens side: «Det er skremmende hvis bevisstheten om personvern er så lav blant dem vi skulle kunne vente som mye mer av.»
Les også: Leverte ut 4600 studenter
Jeg er enig i denne konklusjonen gitt at den bygde på et riktig faktum. Faktumet er imidlertid feil. Det juridiske fakultet har overhodet ikke utlevert noen som helst opplysninger om våre studenter til det aktuelle rekrutteringsbyrå. Det er Universitetet i Bergen på sentralt nivå som har gitt opplysninger som omfatter navn, fag og årstall for når graden er oppnådd. Karakterer og kontaktopplysninger er ikke utgitt.
Selv om de aktuelle opplysninger ikke er de mest sensitive, reiser utlevering av enhver opplysning fra et offentlig register til en kommersiell aktør prinsipielle problemstillinger. I intervju i vår internavis På Høyden publisert 12. januar 2012, har jeg gitt uttrykk for undring over at opplysningene er utgitt uten at fakultetet er spurt eller blitt informert. «Jeg ville ikke ha utlevert noe som helst før vi hadde fått uttrykkelig pålegg om det fra Kunnskapsdepartementet. Jeg synes ikke at UiB bør nøye seg med [å bygge sin beslutning på] noe så vagt som et pålegg til NTNU i en så uklar og kontroversiell sak». Jeg har ikke endret standpunkt etter dette sto på trykk heller tvert imot.
Problemet er at en av landets tunge aktører i rettsvitenskap overhodet ikke involveres i et meget kontroversielt rettspørsmål når opplysningene gjelder vedkommende aktørs egne studenter. For meg er dette uforståelig. Dersom fakultet hadde fått kommet på banen, kunne vi kommet med tunge innspill som kanskje kunne ha medført at en annen lovtolkning måtte legges til grunn enn den Kunnskapsdepartementet har falt ned på. Løsningen er langt fra så opplagt som noen synes å ha lagt til grunn. Jeg mener at Universitetet i Oslo og i Tromsø har inntatt et klokt standpunkt om at man ikke vil utlevere noen som helst opplysninger før man har fått større klarhet i hvordan rettsreglene på dette punktet er å forstå.
Som dekan er det viktig å forsikre tidligere og nåværende studenter om at fakultetet overhodet ikke vil bidra til å utgi opplysninger som er avgitt til fakultetet for et helt annet formål enn kommersielle interesser. Det er for eksempel lenge siden vi offentliggjorde eksamensresultat med navn. Det er noe som den enkelte student skal ha rådighet over. Og flere studenter ved landets universitet og høyskoler kan av ulike grunner ha skiftet identitet eller bo på hemmelig adresse. Det er avgjørende at disse studentene kan ha tillit til at institusjonene ikke utleverer kontaktinformasjon som er nødvendig for at institusjonene skal kunne kommunisere med dem, men som utenforstående ikke skal ha tilgang til uten vedkommendes utrykkelige samtykke. UiB har da heller ikke gitt ut slike opplysninger.
Det juridiske fakultet er selvsagt av den oppfatningen at man skal legge til grunn de lovregler som er vedtatt av vår lovgivende forsamling. Men når det gjelder å avklare hva som egentlig er vedtatt, vil vi mene at fakultetet bør høres før kontroversielle vedtak treffes, og da særlig i saker som berører fakultetets virksomhet.