Det ble tatt i Brussel, utenfor Solveys Institutt, i 1927. Det ligger spredt oktoberløv på bakken. Navnene som følger de slitte, men respektable dressene (kun én i kjole) er alle pilarer som påfallende mye av dagens forskning bygger på. Så mange viktige personer på ett sted: Einstein, Derby, Dirac, Curie, Pauli, Heisenberg, Bohr, Langmuir, Lorentz, Langevin, og så videre. Og selv om de 29 personlighetene klemt sammen over to rader på trappen i Leopoldparken kom fra ulike universitet og forskningsmiljø spredt utover Europa og USA, hadde de alle noe til felles.
[…] it is characteristic of good things to be hidden in darkness until they are brought to light by application to public utility.” Petrus Peregrinus, Epistola de magnete. År 1269
Når de publiserte funnene sin, gjorde de det fortrinnsvis alene. Én tanke, én hånd, én penn. Denne normen startet ikke i 1927, den går via Petrus Peregrinus tilbake til Thales og oppstarten på moderne forskning.
Denne tradisjonen, som har vært førende for forskningen, men også for hvordan vi har oppfattet forskning, fortsatte helt fram til 1970-tallet, hvor utviklingen så smått tok en ny retning: Antallet forfattere bak en vitenskapelig artikkel begynte å øke, fra en og to til tre, fire og flere. Denne stille omveltning – drevet fram av forskerne selv – har forandret forskningens vesen. Den har forandret hvordan vitenskap unnfanges, formuleres, utføres og publiseres.
Selv om dette har blitt viet lite oppmerksomhet i den norske kunnskapsoffentligheten er konsekvensene av denne endringen mange, og noen grunnleggende. Det åpenbare er at aleneforfatterskap i dag er høyt plassert på den akademiske rødlista, spesielt innenfor naturvitenskapene. Hva mer kan så denne endringen i vitenskapelige forfatterskap fortelle oss om forskningens moderne utvikling, og fremtidige retning?
Selv om samarbeid finner mange former i vitenskapens mangslungne korridorer – fra konferanser til kollokvier eller også veilederforhold, laboratorieeksperiment og feltarbeid – er det én form framfor noen som gir et ubetinget presist mål på samarbeid, og det er forfatterskap. Selv om de færreste forskere kaller seg forfattere er det uansett de vitenskapelige publikasjoner de forfatter som definere deres offentlige rolle og posisjon; på den lokale, nasjonale og internasjonale arena.
Publikasjonene legger grunnlaget for måletallene som angir antall artikler, publikasjonspoeng og siteringer. Tallmaterialet fremkaller en hierarkisk inndeling som er begripelig for de fleste. Skal du opp og fram i akademia må du betale i artikler, og det kan du kun gjør dersom du blir en av forfatterne, en vitenskapelig en.
Vitenskapelige forfatterskap kan deles opp i tre kategorier: Aleneforfatterskap (én forfatter), delt forfatterskap (to), og medforfatterskap (tre eller flere). Av disse siteres artikler med medforfatterskap i snitt mer enn de med én eller to forfattere.
Det finnes naturlig nok mange kriterier og regler for medforfatterskap, men la oss for husfredens skyld akseptere den noe naive ideen om at står du som medforfatter på et publisert vitenskapelig arbeid så har du gjort deg fortjent til å stå der (på dette punktet vil nok mange akademikere vri seg på stolen). Og står du på forfatterlisten så står du inne for innholdet, og du kan – og dette er viktig – gjøre rede for resultatene og konklusjonen i en forsamling blant likemenn.
Hvordan fordeler så de ulike kategoriene av forfatterskap seg? Og følger Norge de internasjonale trendene?
Vi kan se på Bjerknessenteret for klimaforskning, der jeg selv har jobbet som forsker i mange år, som eksempel. Senteret er en av de få verdensledende fagmiljøene vi har i Norge, og var blant de første ti senterne som fikk status Senter for fremragende forskning i 2002.
I perioden 2005-2013 utgjør artikler med fire eller flere forfattere i snitt rundt 60 prosent av alle publiserte artikler ved Bjerknessenteret. Legger vi til de artiklene som har tre forfattere er vi nært oppunder 80 prosent. Mens antall publikasjoner med én, to eller tre forfattere er relativt stabilt for perioden, øker artikler med fire eller flere forfattere – se faktaboks og graf nederst på siden.
Det er publikasjoner med fire eller flere forfattere som i stadig større grad definerer moderne vitenskap. Det er ulike beveggrunner for dette skiftet. En sentral motivator er at artikler med flere forfattere i snitt blir sitert mer, og derfor regnet som viktigere. Har du selv mange medforfattere på dine publikasjoner, øker samtidig sjansen for at du blir invitert inn på andres arbeid, og resultatet er at du i sum publiserer flere artikler.
En mer spekulativ forklaring er at den vitenskapelige verden er blitt større og derfor mer kompleks. Med flere metoder og større datasett involvert i forskningen trengs det flere hender og hoder får å skape mening ut av resultatene. Langs tilsvarende linjer har det blitt hevdet at forventningen om at vitenskapen skal være en pådriver for økonomisk vekst også har skapt en type kunnskapsproduksjon som krever en form for forskning som typisk skjer i større grupper.
Uavhengig av den valgte forklaringen konsoliderer moderne forskning seg i grupper, vitale forskerkollektiv som klekker ut ideer, innhenter, produserer og analyserer data, tolker resultat og trekker slutninger. Det later til å være en særdeles effektiv måte å organisere forsking på. At enkeltpersoner tidvis spiller større rolle enn andre vil være korrekt i mange tilfeller, men endrer ikke på det store bildet – vi trekker i stadig større grad i flokk, og vi når bestemmelsesstedet i fellesskap.
At individet ikke er like viktig for vitenskapen som før vil nok mottas med oppgitt hoderysting av enkelte forskere (kanskje spesielt de eldre), men det er på tide med en kalibrering av speilbildet, fordi dataene taler sitt eget, tydelige språk. Fremdeles virker det som om idealet er det ensomme geniet, det som på egenhånd løser de store spørsmålene. Dette er også reflektert i utlysningene til EU og Forskningsrådet, de to viktigste finansierne av norsk forskning.
Hos Forskningsrådet etterspørres gjerne én søker, omsluttet av et team som fort kan bli stort. Det er én koordinator, ikke to eller tre. EUs mest prestisjetunge forskningsstipend (ERC-Starting og Advanced Grants) spør etter én person. Mye skjer fremdeles etter prinsippet om en forfatter selv om virkeligheten kanskje vil det annerledes. Det er derfor betimelig, tatt det omskiftelige forfatterhuset til akademia i betraktning, å reise spørsmål om ikke tiden er moden for å tenke nytt, for hvor godt korresponderer egentlig forskningsrådets frie utlysninger med hvordan forskere nå organiserer seg?
Det er de yngste forskerne som vanligvis er de mest åpne, og derfor kanskje også de mest kreative og originale. Jeg finner derfor tanken om en spesifikk utlysning for unge forskergrupper, kanskje med komplementerende fagbakgrunn, besnærende. Målretta, unge forskerteam kan åpne for fruktbar tverrfaglighet og som i teorien vil kunne sikrer et høyt antall publikasjoner. Allikevel er det en tradisjon for å premiere seniorer, de som allerede har publisert mye innenfor sitt fagfelt hvilket i mange tilfeller gir mening.
Utlysninger rettet spesifikt mot unge forskergrupper er mer i fase med trendene innenfor vitenskapelig publisering. Det vil trolig også være med på å innfri regjerningens tre overordna mål med norsk forskning: styrke konkurransekraft og innovasjonsevne, løse store samfunnsutfordringer og utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet.
Det kollektive universitet er allerede en realitet, men erkjennelsen av det lar vente på seg. Om noe er det grunn til å tro at denne viktige trenden vil forsterkes og sementeres i tida som kommer. Ny og tidvis innovativ programvare som Overleaf, Authorea, Google Doc og Fidus Writer sikter seg inn på å forenkle og forbedre de tekniske og idémessige utfordringene som følger av flerforfatterskap. Dette er trolig bare begynnelsen, og nye og mer integrerte løsninger er ikke langt unna.
En mulig fremtidig konsekvens av den nye måten å organisere forskning på er at universitetene, den viktigste infrastrukturen for forskning, tilpasser seg. Fremdeles er universitetene organisert i fakultet bestående av institutter med egne båser for skapende individer, slik det har vært i århundre. Om denne stivnede strukturen er den beste måten å møte nye samarbeidsformer på eller om den praktiske organiseringen burde finne nye former, forblir et åpent spørsmål.
Å samle 29 forskere av samme kaliber som de som satt på trappen utenfor Solveys Institutt i 1927 er kanskje ikke reproduserbart. Konferanser i dag kan romme 20 000 deltagere, og selv de mest anerkjente i denne mengden har bare ytterst sjeldent gjort tilsvarende grunnleggende oppdagelser – og forskningen er da gjerne da utført av en gruppe.
Det kollektive universitetet er fremtidens tumleplass for hjerner som samarbeider. Jo hurtigere denne erkjennelsen når institusjoner og offentlige kunnskapsorganer, jo raskere kan de bistå miljøene slik at de fortsetter å levere de dyptgripende arbeidene som samfunnet så sårt trenger for å komme videre.
Denne teksten stod først på trykk i Klassekampen 6. Januar 2015.
Figuren viser hvor mange forfattere det har vært på fagfellevurderte artikler publisert ved Bjerknessenteret for klimaforskning i perioden mellom 2005-2013. I denne 9-års perioden har det til sammen blitt publisert 906 artikler. Sterkest vekst har det vært i antall artikler med fire eller flere forfattere, og uttrykker i så måte en voksende internasjonal trend innenfor akademia.
