Som kjent så får universitetet en del av sine bevilgninger utregnet gjennom en beregning av såkalte publikasjonspoeng. Man kan fylle lange artikler med grunner for hvorfor ethvert system for beregning av poengene vil gi urettferdige utslag. Blant annet foregår tildeling per institusjon på en slik måte at publisering med mange nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere gir lite uttelling.
Dette har vært velkjent lenge, og ekskluderer for eksempel undertegnede nokså effektivt fra å oppnå et høyt antall poeng. Det er imidlertid en annen effekt jeg ønsker å diskutere videre her:
Fra 2012 er belønning for publikasjonspoeng også gjennomført på personnivå, i alle fall ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (“heldigvis” over hodet på instituttene, slik at instituttledelsen ikke blir gjenstand for kritikk p.g.a. dette).
Hver fast vitenskapelig ansatt får bonus dersom vedkommende har kommet over et bestemt antall poeng over en treårsperiode. Poengene deles på antall medforfattere. Det kan høres rimelig ut. Imidlertid: Hvis en vitenskapelig ansatt setter i gang et prosjekt i samarbeid med studenter og midlertidig ansatte, så vil det altså lønne seg for vedkommende å unngå at disse blir medforfattere på eventuelle publikasjoner.
Hvis vedkommende tar med alle som fortjener å stå på listen, så vil institusjonen få uendret uttelling, mens professoren risikerer å komme under terskelen for personlig uttelling.
Slike effekter av det personlige belønningssystemet kan vel ikke være tilsiktet? Det oppmuntrer jo til å stenge ute studentene fra forskningen, eventuelt til uetisk oppførsel. Hvis man vil fortsette systemet med personlig belønning av fast ansatte på grunnlag av publikasjonspoeng, så håper jeg at algoritmen kan endres slik at en slik effekt elimineres. Man kan f.eks. nøye seg med å dividere med antall fast ansatte medforfattere.