Det personlige tellekantsystemet devaluerer viktig forskning

Når tellekantsystemet for forskning ble innført for noen år siden ble det gjentatte ganger understreket av de som sto bak innføringen av systemet at det ikke var meningsfylt å anvende systemet direkte på personnivå. Ganske raskt opplevde man likevel at det har skjedd en rekke steder og nå har også UiB ledelsen funnet ut at det er nettopp er det de vil gjøre: De forskere som publiserer et visst antall poeng skal belønnes direkte med kr. 20 000 i ekstra forskningsmidler i 2012.

Min kollega Bjarne Stugu påpeker en uheldig side ved denne praksisen i et leserinlegg i På Høyden 6. Mars.  Siden poengtildeling per publikasjon synker med økende antall forfattere kan man fristes til å publisere studentenes arbeid aleine.  Dette er bare ett eksempel på den generelle svakheten med det norske tellekantsystemet: Det favoriserer enkeltmannsarbeid (flere forfattere å dele poengene med trekker ned) fremfor samarbeid og det oppfordrer til publisering av små resultater i serie fremfor helhetsdekkende arbeider eller bøker. Kort sagt kvantitet fremfor kvalitet og vitenskapelig isolasjonisme fremfor samarbeid.

Når dette systemet så brukes til å belønne enkeltforskere blir hovedproblemet følgende: Man devaluerer verdien av forskning innenfor store internasjonale prosjekter hvor resultatene publiseres med tilsvarende stort antall deltakere. Det norske tellekantsystemet evner bare å telle opp til 10 forfattere. Siden resultatene fra slike samarbeidsprosjekter vanligvis publiseres med langt flere enn 10 forfattere så har de likevel ingen verdi i det norske tellekantsystemet.   Vi har altså et system som setter null i verdi på resultater som tilhører den mest banebrytende forskningen som gjøres og som i kraft av det er en kjerneoppgave for et godt universitet.

Ut fra rektors program er det ikke vanskelig å forstå hvorfor ledelsen ønsker å dele belønningsmidler flatt ut på personnivå. Det som er vanskeligere å forstå er hvorfor ledelsen med dette grepet bidrar til å devaluere noe av den viktigste forskningen vi deltar i. Etter mitt syn er dette nok et eksempel på hva som tidligere er omtalt som mangel på samsvar mellom strategi og praksis: I dette tilfellet er mangelen på samsvar at man på strategisk nivå har ambisjon om å være et internasjonalt forskningsuniversitet mens man i praksis ikke vil belønne viktig forskning som nettopp bidrar til dette.

Hovedproblemet med ledelsens grep i denne saken er etter mitt syn ikke bruk av tellekanter i seg selv men at en så dårlig formel blir brukt på personnivå. En formel som både belønner kvalitet og kvantitet kunne bestått i å tildele enhetene belønningsmidler basert på summen av antall siteringer og nye publikasjoner innenfor en tidsperiode og hvor utelling for større verk også ble rimelig. Og i stedet for å dele på antall forfattere på publikasjonene så kunne man normere mot antall institusjoner som står bak hver publikasjon. Dermed ville heller ikke samarbeid (med egne kolleger og studenter) bli straffet negativt.

Forslag om en ny formel med belønningstildeling på enhetsnivå er med dette oversendt.