I den siste tiden har undervisningskvaliteten på universiteter og høyskoler, og særlig meritteringsordninger for fremragende undervisere, blitt mye diskutert i media. Det har stort sett vært professorer, politikere og de som står bak disse ordningene som har uttalt seg om saken. Jeg tenkte det var på tide at vi studentene fikk en stemme i debatten.
Meritteringsordningen som nå prøves ut på mitt universitet, Universitetet i Bergen (UiB), går ut på at de ansatte kan søke om tittelen som Fremragende Underviser på vilkår av fire kriterier. Disse kriteriene innebærer at du skal ha fokus på studentenes læringsutbytte, det skal være en klar utvikling over tid, det du gjør i undervisningen skal være rotet i forskning på feltet (både faget du underviser i og pedagogikken du bruker for å undervise), i tillegg skal undervisning og undervisningsutvikling være noe du gjør sammen med kollegene.
Det vil si at det ikke nødvendigvis er den foreleseren som forteller de morsomste vitsene som kan få denne tittelen, men de som jobber systematisk med å finne de metodene som studentene lærer mest av.
Som lektorstudent ved Universitet i Bergen med fagene biologi og kjemi har jeg, gjennom både pedagogikkfagene og realfagene, vært eksponert for et stort repertoar av undervisningsmetoder. Jeg har vært gjennom labbarbeid, faglige utflukter til blant annet akvariet, feltarbeid, seminarer, kollokvier, gruppeprosjekter, men allikevel, mest av alt: forelesninger.
På mange andre fakulteter har jeg derimot hørt at det er forelesninger som er så godt som den eneste undervisningsmetoden de opplever i løpet av bachelorgraden sin. Selv er jeg helt sikker på at jeg lærte mye mer da jeg sammen med mine medstudenter diskuterte eller jobbet aktivt med ting, styrt av en underviser som vet hva vi skal lære og hvordan vi bør jobbe for å komme dit, enn det jeg lærte av alle forelesningene jeg var på.
Viktigere enn min subjektive opplevelse er at dette bekreftes av en haug med vitenskapelige studier innenfor pedagogikkfeltet. Studentene lærer mest når de er nødt til å ‘koble seg på’ og bruke hjernen (og gjerne også andre kroppsdeler). Vi går på universitet og høyskoler for å bli så godt rustet til arbeidslivet som mulig, og vi forventer å få en god utdannelse. Det er derfor rart at så mange fremdeles sverger til den gode gamle forelesningsstilen, når det er bevist at læringsutbytte fra den klassiske forelesningen er svært minimal.
Enda rarere er det at folk som burde vite bedre stadig gjentar påstander om at «den gode undervisningen ikke kan telles og måles». Det finnes mye forskningslitteratur der ute innenfor pedagogikken som motbeviser dette.
Blant det som er blitt kritisert med ordningen er at det som følger med tittelen er et lønnshopp. Som student sier jeg ja takk til dette virkemidlet. Vi studenter treffer mange engasjerte og flinke undervisere, men vi merker også godt signalene fra «oven», det være seg instituttledelse universitetsledelse, eller politikere: det er forskningen som teller, og som telles.
Innsats og kvalitet i undervisningen er blitt satt i bakgrunnen lenge. Det oppleves urettferdig. Vi er jo her for å lære, vi investerer mye tid, penger og krefter for å få oss en god utdannelse som ruster oss for livet. Derfor synes jeg at det er veldig fint med en ordning som kan belønne professorer som virkelig satser på, og investerer i undervisningen og studentene sine, og ikke bare forskningen.
Det vi studenter ønsker fra deg som underviser oss er at du skal sette vårt læringsutbytte i fokus og at du skal tørre å prøve ut noen nye undervisningsmetoder. For å lykkes med dette må du bruke forskerhodet ditt i undervisningen, ikke entertaineren. Derfor heier jeg, som student, på ordningen med Fremragende Undervisere.
