Direktørstrid, rektorvalg og vårt udemokratiske UiB

Det stunder mot rektorvalg ved UiB og antall innlegg i BT og På Høyden når nye høyder. Vi har også lagt en direktørstrid bak oss enskjønt noen innlegg her er fordekte innspill til Rektorvalget – lite  flatterende beskrivelser av nåværende rektor er legio. Jeg kan ikke se at UiB styres demokratisk selv om rektor og dekaner er gjenstand for et veiet flertallsvalg blant ansatte og studenter. Institusjonen er tvertimot udemokratisk fordi mye makt ligger hos direktører som aldri er på valg og makt uten tidsavgrensing er udemokratisk.

Faglig styring av UiB
At universitets øverste ledelse velges av de ansatte har lite med demokrati å gjøre for problemstillingen er å ansette de beste kandidater til rektor- og dekanstillingene. Få synes å vektlegge at UiB er en stor kunnskapsbedrift med  3300 ansatte og et budsjett på ca 2.5 milliard som i seg selv er meget krevende.

Å velge ledelse på samme vis som syforeninger, borettslag etc er neppe optimalt fordi

en ser bort fra kvalifikasjoner vis-a-vis disse stillingen. Det er heller ingen evaluering av ’performance’  for slike undersøkelser er en forutsetning for bedre ledelse frem i tid. Etter min vurdering har vi siden 1990 hatt få gode rektorer og dekaner (Mat-Nat.) – de fleste var middelhavsfarere. Enkelte har nærmest vært sermonimestre og fornøyd med det siden det meste av styringene ble ivaretatt av de respektive direktører. Det synes også noe uklart hvilke arbeidsoppgaver rektor og dekaner skal ha i henhold til stillingsinstrukser etc. – om noe slikt eksisterer. Et viktig moment her er hvilke styringselementer har våre rektorer og dekaner til disposisjon? Ved Mat-Nat. er staben rundt 20 personer med en direktør og assisterende direktør i spissen mens dekanus ikke engang har egen sekretær. De fleste tiltak fra dekanus side må kanaliseres tjenesteveien via direktøren og denne form for indirekte styre er lite effektiv. Et annet handicap er at direktøren er fast ansatt mens dekanus har en funksjonstid på 4 + 4 år. En alternativ styringsmodell vil være en 3-deling av denne staben med en prodekan og kontorsjef på topp … og ingen direktør med sin ass. dir.

Ved topp universiteter er rektors og dekanenes viktigste oppgaver ansettelse av de best mulig kandidater til ledige professorater. Ved UiB er dette langt på vei delegert til grunnenheten dvs instituttene hvor lokale særinteresser ofte gjør faglig gode valg vanskelig. Det samme gjelder ved opptrykk til professor hvor i praksis faglige krav er lavere enn ved en utlysning av en slik stilling. Som kjent, med fremragende forskere i toppstillingene blir alt så meget enklere også styringsmessig. 

Direktørstriden ved UiB
Dristige innlegg om denne saken er gitt førstesideoppslag i Bergens Tidende og her ble det ikke spart på konfekten – kort sagt mange useriøse innspill fra leg og lærd. Debatten har vært historieløs; opptakten ligger langt tilbake i tid med langttidsansettelser av mektige universitetsdirektører som Lerheim. Da Rommetveit overtok var dette blitt en åremålsstilling på 6 + 6 år da man nå anså en tidsavgrensing ønskelig. Dog, under rektor Bernt ble åremålsklausulen opphevet samt at stilling ble gitt opprykk til statens  sjefsregulativ (rundt NOK 900K). Nå er 2-delt ledelse vanskelig og med en ny rektor som ønsket å utøve faglig lederskap ble det ikke uventet samarbeidsproblemer som altså nå er løst.

Rektorvalget ved UiB
Ved politiske valg henviser vinneren ofte til et ’mandat fra folket’ men ved UiB-valg er det kun  20 – 30 % som avgir stemmer – ingen stor interesse for et ’demokratisk’ styrt universitet. Andre klisjeer som brukes er breddeuniversitet, langsiktig forskning, fordypning og frihet til forskning etc. Slike uttrykk har bare relevans om en forsøker på en kvantifisering av slike utsagn. Et eksempel; som ansatt hadde jeg flere kolleger som ikke forsket i det hele tatt – er dette fordypning eller langsiktighet under evighetens  synsvinkel ? Skal en fortsette kvalitetsfremgangen som er oppnådd under rektor Grønmos styre må en nok se nærmere på dette tabubelagte område.

Nytt ved dette rektorvalg er fokusering på samfunnskontakt, universitetets randsone mot næringsliv etc.  Virker ganske uklart hva som reelt menes … skal det opprettes professorater i samfunnskontakt ? – ansettelser er enn så lenge knyttet til spesifikke vitenskapelige problemområder.  Kanskje en kan trekke lærdom fra opplegg ved andre universiteter som har Faculty Clubs og aktive alumniforeninger. Spesielt det siste gir meget god kontaktflate mot industri og næringsliv, NTNU er forbildelig på dette området.  Det synes faktisk noe søkt med vektlegging av samfunnskontakt når lokal tverrfaglighet knapt eksisterer. Med kontor i Realfagbygget som huser flere institutter var det i praksis null kontakt med naboinstituttene – kontaktflaten synes primært å være de årlige  Meltzer- og Akademimiddager. Dette er for dårlig …

Til slutt; ved rektorvalg som ved politiske valg loves det ofte mer enn det som er gjennomførbart. Dette tilsier at det foretas evalueringer av oppnådde resultater ved slutten av funksjonsperiodene. En bør også tilstrebe en bedre vertikal kontinuitet i utøvelsen av styringsfunksjonene dvs at rektor blir ansvarlig for ansettelser av dekaner som bør skje etter søknad. 

Eystein S. Husebye Sr.
Professor emeritus, Geovitenskap