Stadig flere døve tar høyere utdanning, i tritt med den normale utviklingen for vanlig utdanningsbakgrunn i Norge. Som døv er man som regel avhengig av et tegnspråklig miljø. Tegnspråket er morsmålet, mens norsk blir andrespråket. Vi har i flere tiår hatt egne barnehager, barne- og ungdomsskoler, og videregående skole, der lærere behersker tegnspråk og benytter det ved undervisningen. Etter endt videregående, finner vi en økning i antall unge som ønsker å videreutdanne seg, å begynne på høgskole eller universitet. Hvor godt tilpasset utdanningsstedene er, avhenger av undervisningsfaget og utdanningssted. Med mindre en velger tegnspråk eller lærerutdanning i enten Oslo eller Trondheim, er man mer eller mindre overlatt seg selv i et ikke tegnspråklig studiemiljø der man er avhengig av tolk for å få et noenlunde godt utbytte av faget.
Som døv student på universitetet i Bergen i over fem år, der jeg har vært eneste døve student i de fagene jeg har valgt, har jeg samlet meg visse erfaringer i undervisningssituasjonen. Ting som jeg selv tar som en selvfølge at forelesere og andre burde skjønne og forstå, må allikevel stadig på nytt forklares og begrunnes foran hvert nye semester (eller hver gang jeg står ovenfor nye faglærere/forelesere).
Jeg ønsker derfor her å forsøke å forklare hvordan situasjonen er for en døv student som er avhengig av tegnspråktolk, i håp om at du som leser dette kanskje kan bidra til å gjøre det litt lettere for den neste døve studenten du får.
La meg her klargjøre noe først når det gjelder tolkene. Som døv student er en (som regel) avhengig av å ha tolk med på forelesning. Tolk bestiller man på tolkeformidlingen. Her i Bergen, hvor jeg studerer, er det ekstremt mangel på tolker som jobber ved tolkeformidlingen i Hordaland. Tolkeformidlingen har pr dags dato 9 faste ansatte/tolker (4 stillinger er vakant grunnet manglende faglært arbeidskraft). Disse skal betjene forskjellige behov hos tolkebrukere – både til skolebruk, jobbsituasjoner og andre private formål (de siste to årene har formidlingen i Hordaland registrert til sammen 335 forskjellige brukere – av cirka 6-700 sterkt hørselshemmende i fylket). For skoleoppdrag har formidlingen også engasjert tre freelancere på deltid. Hos tolkeformidlingen skal tolkene alltid være to og to ved skoleoppdrag, for å minske belastningen på tolkene og for at en kan være støttetolk mens den andre tolker (gir beskjed om tolken tolket feil og hjelper til om tolken mister tråden under forelesningen). For høstsemesteret 2003 er det registrert 15 døve studenter ved høgere utdannelse som har søkt om dekning av tolk ved tolkeformidlingen. Fire av dem har fått fullt avslag, fire får delvis dekning, og syv får tilnærmet full dekning. Av de som har fått fullt avslag, er det minst en som har vært nødt til å ta nettbasert studium i stedet for den opprinnelige studieplanen, og av de som har fått tilnærmet full dekning er det en som har måttet skifte fag for å kunne få til dekningen 100%.
Blant tolkene er det varierende bakgrunn, men felles for de er at de har minst to års tolkeutdanning ved høgskolen i Trondheim eller universitetet i Oslo. De har også mulighet til å si nei til enkelte tolkeoppdrag, særlig om det er, for dem, kompliserte fag ved høgere utdanning. Tolkeformidlingen blir her nødt til å avslå brukerne ved at de dermed ikke har noen ledige tolker for dem.
Forelesninger
Hvordan kan jeg, som foreleser eller faglig ansvarlig, kunne bidra til å hjelpe til om jeg har en døv student?
Om studenten har dekket tolk, trenger tolkene hjelp til å kunne utføre tolkeoppdragene sine på en tilfredsstillende måte for studenten. De trenger å bli forberedt på emnene det skal foreleses på, på fagord og uttrykk som blir benyttet under forelesningen. Tegnspråk, skjønt det er et rikt og fullverdig språk, har dessverre lite til ingen faste tegn til fagord eller uttrykk. Ord forelesere er vant med å bruke og som hører til faget, trenger dermed gjennomgåelse fra tolkene slik at man sammen med brukeren kan finne frem til et tilfredsstillende tegn begge kan forstå og gjenkjenne. Ord med forskjellig betydning trenger kanskje å forstås på en bestemt måte, og dermed “tegnes” annerledes fra hverdagsbetydningen for at studenten skal få med seg helhetsbildet. Navn og spesielle ord må, til nødsfall, staves bokstav for bokstav, og her er det til fordel for tolken om hun er forberedt på ordet hun skal stave. Det bør også taes hensyn til at tolken som regel har ingen bakgrunn i faget hun tolker, så ditt ansvar som foreleser bør være at tolken på forhånd har kunnet gå igjennom manuskript på forelesningen eller gitt pekepinn på hvordan hun best kan få en kjapp innføringsbakgrunn til det faget/emnet hun skal tolke i. Aller helst trenger de å vite eksakt hva som kommer til å bli sagt under forelesningen, slik at de kan forberede seg mentalt på hvordan de skal tolke for å få en best mulig sammenheng og flyt i tolkingen. Dette vil igjen hjelpe studenten i å få best mulig utbytte ut av tolkingen, og dermed forelesningen.
Under forelesningen er det en fordel at foreleseren snakker tydelig. Forelesere som med tydelig innlevelse snakker hurtig og kjapt, må kanskje belegge seg på å bli stoppet av tolken fordi hun ikke greier å henge med og tolke så fort. Det er ingen grunn til å snakke langsomt av den grunn, snakk normalt og tydelig og det bør gå greit. Det samme gjelder for forelesere som har døve studenter uten tolk, men som allikevel forsøker å følge med i forelesningen ved hjelp av høreapparat, munnavlesning og eventuelt andre tekniske hjelpemidler. Det er anstrengende nok å måtte fokusere på og stirre på tolken i to forelesningstimer, om en ikke skal forsøke å få med seg hva foreleseren sier gjennom to timer på egen hånd. Prøv å ikke snakk mens du snur deg og skriver noe på tavlen (i alle fall ikke noe viktig), og vær så snill og ikke gå rundt mens du snakker. Husk at den døve som regel benytter seg av munnavlesning som et hjelpemiddel til det lille hun/han greier å høre. Det er heller ikke alle som har god nok hørselsrest til å kunne følge med på en forelesning på denne måten. I tillegg er det ofte ekstremt slitsomt, og det medfører ofte hodepine for den som sitter og konsentrerer seg for å få med seg alt, særlig om munnavlesning er et nødvendig hjelpemiddel. Her er det også til stor hjelp om studenten har mulighet til å få manuskriptet på forhånd, eventuelt stikkordliste, til kjapp gjennomlesing. Å gjette seg til hva som blir sagt er mye lettere når man vet hva foreleseren skal snakke om.
Kollokvier og seminargrupper
Selv har jeg gitt opp å ta med tolk her eller å delta i slike grupper. Jeg vet dog om flere døve studenter som deltar på disse. Her kommer min egen opplevelse og erfaring av disse.
Å ta med meg tolk til seminargrupper har vært en blandet opplevelse for meg. Mitt utbytte er at jeg får et innblikk i hva medstudenter mener og hvordan de fortolker faget. Å kunne følge med på faglige diskusjoner er alltid berikende. Imidlertid føler jeg at tolkene mine hemmer de andre. Studentene må strukturere seg til å ikke snakke i munnen på hverandre, for det blir da vanskelig for tolkene å kunne tolke alt. Av den grunn blir heftige diskusjoner gjerne stoppet, fordi tolkene må få tid til å kunne tolke ferdig før de kan fortsette å diskutere videre. Om jeg selv føler jeg har noe å bidra med – noe jeg ønsker å si eller spørre om – føles det for dumt, for de andre er som regel ferdig med å snakke om akkurat det emnet når jeg først får slippe til. Ikke kan jeg avbryte de andre like frimodig heller, hijacke samtalen før den sporer av videre, for jeg føler jeg ikke kan være sikker på at jeg snakker om det samme som de andre der og da. For meg personlig har løsningen vært å ikke delta i disse gruppene med mindre det har vært obligatorisk, selv om jeg vet jeg går glipp av verdifull sideinnblikk i faget med dette valget. De gruppene jeg har deltatt i har alle vært forståelsesfulle og forsøkt å ta hensyn, å opprette en ordstyrer – men det er ikke alltid like lett å legge bånd på seg enkelte ganger, og det har jeg selv valgt å ta konsekvensene av. At det ikke alltid er like lett å skaffe tolk til disse gruppene, har også vært en medvirkende faktor.
Generelt
Det skal lite til for å kunne gjøre hverdagen litt enklere for døve studenter. I de semestrene jeg har vært gjennom hvor jeg har stått helt uten tolk (et semester i litteraturvitenskap grunnfag samt mellomfag i medievitenskap), har jeg vært heldig å få uvurderlig hjelp fra forelesere. De fleste har vært behjelpelige med forelesningsmanuskripter der dette finnes, som har hjulpet meg i å vite hva faglærerne mener er viktige eller essensielle i disse fagene. De fleste har også oppfordret meg til å ta kontakt med dem via email om jeg lurer på noe. Det har dog også vært de som har vært særdeles lite samarbeidsvillig, og enkelte ubehagelige episoder.
Det jeg selv føler er viktigst når jeg har hatt tolk – er at dere hjelper dem til å stille opp best mulig forberedt til en forelesning. Jeg har hatt tolker som har grudd seg til å tolke forelesninger, fordi de føler de stiller totalt uforberedt og ikke skjønner noe av det de skal tolke. Flere kompliserte fagord og uttrykk, og faktum at det er deres ansvar at de tolker godt nok til at jeg skal kunne forstå hva forelesningen og/eller faget handler om. Usammenhengende tolkning og usikkerhet hos tolkene gir utslag og går ut over meg som student, og tolkens egen trivsel. Det fører igjen, for tolkene, at de kanskje vegrer seg for å ta flere universitetsoppdrag, noe som igjen går ut over døve studenter som trenger tolk. Og for meg, at jeg mister sammenhengen, at forelesningen virker bortkastet på meg – men samtidig – jeg har ikke “råd” til å kaste bort en forelesning når jeg endelig har tolk – det er min eneste sjanse til å få et innblikk i faget ut over bøkene.
Av Anne Jo Cecilie Naomi Schröder, student ved UiB
Kilder:
Tolkeformidlingen i Hordaland
BT 07.09.03