Min høyt respekterte forgjenger i rektorembetet, Ørjar Øyen, har engasjert seg i kampen for ”en rektor som står sterkt på retten til å respektere sitt Soria Moria og det folket som har valgt ham”. Jeg har hatt gleden av å arbeide sammen med Ørjar Øyen i både fakultetsråd og universitetsstyre. Jeg har alltid hatt stor respekt for hans integritet og saklighet, og jeg hilser ham velkommen som en viktig debattant i diskusjonen om styringskultur og ytringsfrihet ved UiB. Men det gjør meg vondt å måtte konstatere at nå slåss han ikke med blanke våpen lenger.
Innfallsvinkelen til Øyens forsvarsinnlegg for Grønmo er ”at Bernt med hva vi må oppfatte som bevisst vikarierende motiver bruker sin skeive og tendensiøse framstilling av Rommetveitsaken til å bære ammunisjon til rektorvalgkampen”. Jeg tror ikke leseren blir klokere med hensyn til hva som er skjevt og tendensiøst i mitt innlegg ved å lese det Øyen skriver, hans anliggende er da åpenbart heller ikke å kaste nytt lys over saken, men å utdefinere meg som troverdig debattant.
La oss stoppe opp og se hva det er Ørjar Øyen påstår her. Jeg har ”vikarierende motiver”. Det er med andre ord ikke den måten Kåre Rommetveit har blitt behandlet på som er bakgrunn for mine innlegg, men ønske om ”å bære ammunisjon til rektorvalgkampen”.
Som Sigmund Grønmo sikkert har fortalt Ørjar Øyen, strekker mitt engasjement i denne saken seg tilbake til begynnelsen av høstsemesteret, da Kåre Rommetveit ble innkalt på teppet hos rektor og direktør med trussel om oppsigelse på grunnlag av en beskyldning om ”illojal opptreden”. Verken da eller siden har ledelsen ved UiB klart å presentere en forståelig og holdbar begrunnelse for denne karakteristikken, enn si for at det skulle være grunnlag for å true med oppsigelse på dette grunnlag. Jeg har i samtaler med rektor og direktør prøvd å bidra til at denne saken fikk en minnelig avslutning, noe som imidlertid først skjedde i slutten av januar, etter at departementet hadde overtatt styringen av prosessen.
At saken oppleves som en belastning for rektor og direktør, er jeg fullt klar over, og også at den naturlig vil være et tema når man skal ta stilling til hva slags lederskap vi ønsker ved UiB. Men jeg har ikke på noe tidspunkt prøvd å koble den til valgkampen. Mitt engasjement har vært rent saksorientert. I motsetning til Ørjar Øyen er jeg ikke forslagsstiller bak noen av rektorkandidatene.
Mine innlegg i det offentlige rom om saken var først et tilsvar til Jostein Gripsruds sterkt engasjerte forsvar for rektoratets handlemåte, med en saksfremstilling og noen karakteristikker av Rommetveit som ikke kunne stå uimotsagt, og deretter et svar på et motinnlegg mot meg, skrevet av advokat Holo etter oppdrag fra UiBs ledelse.
Mine motiver er klare og gjennomsiktige nok. Jeg har engasjert meg til forsvar for en høyt fortjent universitetsdirektør som har vært utsatt for en uverdig behandling av UiBs ledelse. Dette må jeg kunne gjøre uten å bli beskyldt for å være tilhenger av ”en ledelsesmodell som løsriver lederen fra den demokratiske prosessen”.
I motsetning til Øyen kan jeg således ikke se at det som har skjedd skal kunne rettferdiggjøres ved henvisning til et ”Soria Moria”. Jeg blir ganske forbauset når Øyen fremholder som begrunnelse for behandlingen av Rommetveit at ”Grønmo mente det var hans rett og plikt å forholde seg til det mandat han hadde fått av velgerne og argumentere for tiltak i tråd med mandatet”, som om Kåre Rommetveit skulle ha vært en hindring for dette. Problemet var, fremholder Øyen, at ”Rommetveit slett ikke syntes om det programmet Sigmund Grønmo vant rektorvalget på”. Rommetveit hadde riktignok ”rett til å mene det han mente”, men åpenbart ikke til å argumentere for sitt syn på enkeltsaker når ledelsen hadde bestemt seg, heller ikke etter at han fratrådte sin stilling som direktør og gikk over i en konsulentstilling langt utenfor den universitetspolitiske arena.
Ved sin argumentasjon og sitt engasjement stiller Ørjar Øyen seg bak rektors og direktørs påstand om at det forhold at Rommetveit fortsatte å argumentere for et annet syn enn UiBs ledelse på en bestemt sak – fondsforvaltningen – var en saklig grunn til å si ham opp fra konsulentstillingen. Dette legger man til grunn til tross for at Rommetveit fremførte disse synspunktene ikke som ledd i sitt arbeid for UiB, men fra sin posisjon som forretningsfører for to uavhengige stiftelser.
Prosessen rundt Kåre Rommetveits avgang som direktør kan det avgjort sies en hel del om, men resultatet ble det det måtte bli i den aktuelle situasjon. Og dette har altså ikke vært tema i mine innlegg om saken, som utelukkende dreier seg om den behandling Rommetveit har fått det siste halvåret gjennom en langtrukken prosess med diffuse og uholdbare beskyldninger om illojalitet og brudd på taushetsplikt. Dette er en prosess som har skjedd uten den åpenhet om saken som Rommetveit selv ønsket, og selv styret fikk ikke se sakens dokumenter før dagen før det ble bedt om å godkjenne den avtalen som var inngått.
Jeg får tåle at Ørjar Øyen finner det opportunt å mistenkeliggjøre mine motiver for å engasjere meg i denne saken. Det er velkjent grep i politisk debatt å ta mannen i stedet for ballen. Men jeg er oppriktig lei meg og skuffet over at Øyens engasjement i denne valgkampen også har ledet ham til å forsvare den behandling Kåre Rommetveit har vært utsatt for det siste halvåret. Ingen Soria Moria-erklæring kan rettferdiggjøre det som her har skjedd. Vi bør ikke ønske oss et universitet der politikk er krig med andre midler.