Einstein mente at vitenskapsfolk har et moralsk ansvar for å si fra om konsekvenser av sin forskning, også de politiske implikasjonene. Å argumentere på en annen måte er som å si at vitenskap ikke betyr noe, sto det å lese i Scientific American i et spesialnummer om Einstein, september 2004.
I forbindelse med overgangen til det 21. århundre kåret redaksjonen i magasinet Time “århundrets person”. Dette skulle være den personen som – på godt og ondt – hadde hatt størst innvirkning på den historiske utviklingen i løpet av de siste hundre årene. Valget falt på Albert Einstein. På de to neste plassene kom Franklin Roosevelt og Mahatma Gandhi. I sin begrunnelse tok redaksjonen utgangspunkt i det den betraktet som de tre viktigste kjennetegn ved forrige århundre: 1) kampen mellom det totalitære og det demokratiske, 2) modige enkeltindividers kamp mot autoritetene til forsvar for menneskerettigheter og 3) den eksplosive vitenskapelige og teknologiske utviklingen.
De tre som kom ut på topp i redaksjonens rangering, representerer hver av disse kategoriene. Roosevelt betegnes som “statsmannen” , som sto i fremste linje i forsvaret av demokratiet mot nazismen. Gandhi ble valgt fordi han sto opp mot autoritetene i kampen for fred og menneskerettigheter. Han ledet India i en ikke-voldelig kamp mot den britiske kolonimakten, og har vært forbildet for mange ikke-voldelige bevegelser verden over.
Einstein
Einstein ble valgt som representant for den tredje kategorien, vitenskap og teknologi. Han er uten sammenligning den mest kjente vitenskapsperson i det forrige århundre. Derfor har FN valgt 2005 til “fysikkens år”, til ære for Einsteins “mirakelår” 1905. Dette året publiserte han fem artikler som alle rangeres blant de mest betydningsfulle i det tyvende århundres fysikk.
Men også av andre grunner var dette et usedvanlig godt valg: 1) Einstein viste den fundamentale betydningen av teoretisk virksomhet for vitenskapelige fremskritt. 2) Denne virksomheten hadde også stor betydning for teknologien. 3) Einstein så også de store moralske utfordringene som ligger i moderne vitenskap og teknologi, og dermed også vitenskapsfolks moralske ansvar.
Fra formel til bombe
E = mc2 er blitt betegnet som verdens mest berømte formel. Den følger direkte fra den spesielle relativitetsteorien. Den finnes imidlertid ikke i den opprinnelige artikkelen, men ble publisert i en kort artikkel et par måneder senere. Ligningen sier at masse og energi er ekvivalente størrelser. Den sier ikke noe om at masse kan omdannes til energi, men den sier at dersom den kan det, vil det representere enorme energimengder, ettersom den blir multiplisert med kvadratet av lysets hastighet. Til å begynne med ble ligningen fullstendig oversett av fysikere. Den ble etter hvert akseptert, men det var en lang vei fra den teoretiske muligheten ble innsett til man så hvordan dette faktisk kunne skje. Det tok trettifire år fra Einstein publiserte ligningen i 1905 til Otto Hahn og Lise Meitner oppdaget at det kunne skje ved kjernespaltning (fisjon) av elementet uran.
Moralsk dilemma
Einstein ble informert om disse mulighetene i 1939, og sendte straks et personlig brev til president Roosevelt. I brevet pekte han på muligheten av å lage bomber med en hittil ukjent sprengkraft. Som eksempel hevdet han at det kan tenkes at man kan lage en bombe som er så kraftig at den kan sprenge en hel havn og omgivelsene i luften. Dette brevet var begynnelse på amerikanernes atomvåpenprogram. Senere sendte Einstein tre andre brev til Roosevelt. De fleste av dem var i hovedsak skrevet av Leo Szilard, men Einstein tok det fulle ansvaret for brevene. Resultatet av programmet ble som kjent de atombombene som ble sluppet over Hirochima og Nagasaki.
Muligheten å lage et nytt våpen med en hittil ukjent sprengkraft stilte Einstein overfor et alvorlig moralsk dilemma: På den ene siden var han pasifist, og dermed var det i utgangspunktet utelukket at han skulle ta initiativet til å utvikle et våpen som var mer fryktelig enn noe annet kjent våpen. På den annen side så han at Tyskland under Hitler var en trussel mot sivilisasjonen. Hvis Hitler alene ble i besittelse av et slikt våpen, ville han neppe nøle med å bruke det, og det ville ganske sikkert føre til en tysk seier. Einstein hadde gode grunner til å frykte at tyske fysikere allerede var i gang med et atomvåpenprogram, og kom lett frem til at det verst tenkelige utfallet ville være at tyskerne utviklet atomvåpen mens de allierte ikke gjorde det. Derfor skrev han brevet til president Roosevelt.
Sjokkartet konsekvens
Vi kan vanskelig forestille oss hvor problematisk Einstein og hans generasjon av fysiker fant denne nye situasjonen. Svært mange av pionerene i den nye fysikken var teoretikere, som til dels arbeidet i grenselandet mellom fysikk og filosofi. Tanken på at deres teorier skulle ha tekniske anvendelser, var fjern. Det må ha kommet som et sjokk for mange av dem at deres handlinger plutselig kunne ha betydning ikke bare for krigens utfall, men kanskje også for menneskehetens skjebne.
Denne situasjonen er dramatisert på en mesterlig måte i Michael Frayns skuespill Copenhagen, som tar opp det berømte møtet mellom Werner Heisenberg og Niels Bohr i København i 1941. Heisenberg hadde vært elev av Bohr, og det hadde vært et tett faglig samarbeid og et nært personlig forhold mellom dem. Heisenberg forble imidlertid i Tyskland etter at Hitler var kommet til makten. Han var uten tvil Tysklands ledende fysiker, og hvis noen skulle være i stand til å lede arbeidet med å utvikle en atombombe, ville det være ham. Etter krigens utbrudd hadde det ikke vært kontakt mellom de to. I september 1941 kom Heisenberg til København sammen med en offisiell tysk delegasjon. Han meldte sin ankomst til Bohrs institutt, og Bohr følte seg tvunget til å inviterte ham hjem til middag. Vi vet lite om hva de to sa til hverandre. Det eneste vi vet sikkert, er at det ble en kort middag, og at Heisenberg forlot Bohrs hus i all hast. Alt tyder på at Heisenberg sa noe som opprørte Bohr, men vi vet ikke hva. Ville Heisenberg rekruttere Bohr til et tysk atomvåpenprogram? Prøvde han gjennom Bohr å få kunnskap om hvor langt de allierte var kommet i å utvikle en atombombe? Eller var han tvert imot gjennom Bohr ute etter å etablere kontakt med fysikerne på den allierte siden for å få i stand en underhånden avtale om at ingen skulle utvikle atomvåpen? Uansett hva den riktige tolkningen er, var Bohr og Heisenbert klar over at de stor overfor vanskelige moralske og politiske valg.
Men det nye våpenet forandret ikke bare fysikernes situasjon, det forandret også verdenssituasjonen. Einstein var en av dem som innså farene ved et atomvåpenkappløp. I oktober 1947 sendte han et åpent brev til FNs hovedforsamling hvor han advarte mot en slik utvikling. I brevet hevdet han at hvis man godtar “krigens premiss” må man også være beredt til å godta oppsamling av store mengder uran, allmenn militær opplæring og gradvis innskrenkning av borgerlige rettigheter. Fremfor alt innebærer det at man må godta følgene av militært hemmelighold, som han karakteriserer som en av vår tids verste plager, og en av de største hinderne for kulturell forbedring.
Ifølge Einstein er det bare ett alternativ til denne utviklingen: “Når man innser at den eneste garantien for sikkerhet og fred i atomalderen er den en overnasjonal regjering kan styre, vil man gjøre alt som står i ens makt for å styrke FN.”
Det var ingen vilje blant tidens politiske ledere til å følge Einsteins råd, og resultatet ble et rustningskappløp uten sidestykke i verdenshistorien. I 1955, året før han døde, skrev Einstein sammen med filosofen Bertrand Russel under på et opprop der de to advarte mot at en atomkrig ville være en trussell mot menneskehetens videre eksistens (det såkalte Russell-Einstein-manifestet). Dette ble begynnelsen på Pugwash-bevegelsen, som fikk Nobels fredspris i 1995.
Det ble ingen atomkrig, og enkelte har hevdet at den avskrekkingsstrategien som var drivkraften bak atomopprustningen (MAD = mutual assured destruction) har vist seg å være vellykket. Men det det er mye som tyder på at dette var mer et resultat av flaks, og at verden var nærmere atomkrig enn det de fleste var klar over. Riktignok er faren for en atomkrig i dag mindre enn på høyden av den kalde krigen, men spredningen av atomvåpen til stadig nye land er en økende trussel. I tillegg til dette reiser moderne vitenskap mange nye moralske problemer, ikke minst knyttet til biologien.
I september 2004 hadde Scientific American et spesielnummer om Einstein. Det ble innledet med en leder under overskriften: Einstein = Man of Conscience2. Siste avsnitt i lederen lyder slik:
Today, when prominent researchers comment on environmental policies, missile defence, health care priorities and similar matters, critics sometimes suggest that science and politics should not mix. But Einstein knew that scientists have a moral responsibility to explain their work, including its political implications. To argue otherwise is to say that science does not matter.
Stort bedre kan det ikke sies.
(også publisert i Forskningsetikk nr 2 - 05)