Etter et par års abstinens var jeg på UiB sin årlige Meltzer-middag den 8. Mars i uken.
For første gang fant denne sted i universitetets nye aula. Bortsett fra det, var alt som vanlig: festlig stemming, god mat, rikelig med vin, hyggelige møter med kjente og ukjente kolleger, verdige prisvinnere, grei underholdning, en rapport om Meltzerfondets utvikling og takk for maten talen fra Meltzerfamiliens representant; hennes spesielle stemme gir et lydbilde for kontinuitet i det hele.
Vi snakker her om mennesker som har gitt mye til og betydd mye for universitetet
Men etter hvert følte jeg at det var noe som var annerledes i år, noe viktig som manglet. Hvor var alle de emeriti som man pleier å møte ved årets Meltzermiddag? Når jeg spurte mine bordnaboer, gikk det rykter om at de ikke var invitert i år. Kan det være sant? Om det faktisk var slik – og et par emeriti jeg spurte sa faktisk at de ikke hadde fått en invitasjon –, synes jeg at dette var en feil avgjørelse, og en alvorlig og bedrøvelig en.
Vi snakker her om mennesker som har gitt mye til og betydd mye for universitetet. Det er personer som har vært med å forme den institusjonen vi nå jobber ved, som har bygget det fundamentet vi står på. Delvis er dette også svært aktive forskere.
Jeg kan tenke meg at mange emeriti gleder seg til disse middagene
Etter min mening burde Meltzermiddag være en arena hvor alle professorer ved UiB samles, og det inkluderer de som har gått over i pensjonistenes rekker. Det har ofte vært veldig interessante samtaler jeg fikk oppleve med eldre mennesker, og det gir et bredere perspektiv på universitetet og livet. Jeg kan tenke meg at mange emeriti gleder seg til disse middagene, som for dem kan bety at de ikke er glemt, at deres tidligere arbeidsgivere bryr seg og setter pris på deres innsats, at de er en del av UiB og forskersamfunnet, selv om de ikke lengre har undervisnings- og administrasjonsplikter.
Hvis den nye aulaen er for liten til å gi plass til flere personer, mener jeg at UiB bør finne et annet lokale; for meg ville det være viktigere at en gruppe mennesker vi bør sette pris på ikke bli ekskludert enn at vi samler oss på vår egen mark.
