” Verden står foran sult, vannmangel og hav som stiger.” Er dette sannheter?
Gro Harlem Brundtland slo fast at det var umoralsk å tvile på FNs klimapanel. I så fall er vi, sammen med et hundretals klimaforskere som tviler på konklusjonene i FNs klimarapport, umoralske. I et intervju med Hubro_4/2009, magasinet til Universitetet i Bergen, kommer psykolog og førstelektor Per Espen Stoknes med en original vinkling: de som fortsatt tviler må nærmest lide av en form for mental blokkering: “På sosialpsykologisk nivå snakker vi om et utslag av benekting”. Og videre: ”Det er vondt å erkjenne at en selv er medansvarlig for å ødelegge verden. Da er det langt lettere å ikke tro på sammenhengen”.
Videre mener Stoknes at “det kan være nødvendig å spille på frykt” for å få folk til å våkne opp. Dette er ingen original tanke. Allerede tidlig la den verdenskjente klimaforskeren Stephen Schneider opp en slik taktikk for “å redde verden”. I et intervju med Discover Magazine, oktober 1998, uttaler han: ”To capture the public imagination, we have to offer up some scary scenarios, make simplified dramatic statements and little mention of any doubts one might have. Each of us has to decide the right balance between being effective, and being honest.” Schneider var. en sentral aktør i de famøse e-postene fra CRU Hadley senteret (Climategate) der det kom fram at man ikke var så nøye med å ”doktorere” litt på data for å få det til å passe med teorien. Denne ”målet-helliger-middelet” tankegangen ser ut å gå igjen blant noen av de mest helfrelste klimaforskerne.
Stoknes kommer også med noen merkelige utsagn om at ”forskere må slutte å gjemme sine følelser bak tall og fakta. De bør heller inkludere affektive elementer i kommunikasjonen.” Og samfunnspsykolog Gisela Bøhm følger opp: ”det er større sjanse for å lykkes når budskapet er personalisert og følelseladet. Statistikk er vanskelig å fatte emosjonelt.”
Er det ikke lenger ”in” å presentere tall og fakta? Skal klimaspørsmål heller presenteres mer som en religiøs trossetning?
Tidenes suverent mest effektive ”kommunikasjonsformidler” var en ikke ukjent propagandaminister. Han skal ha uttalt at dersom man gjentar en usannhet ofte nok, vil folk tilslutt oppfatte den som en sannhet. Hva er sannhet og hva er tankespinn i klimaspørsmål?
Vi tror ikke at IPCC med støttespillere har monopol på den hele og fulle sannhet.
Ole Anders Nøst (Norsk Polarinstitutt) med bakgrunn i fysisk oseanigrafi, sier følgende om klimaproblemet (Forskning 4/09): ”Jo mer man går i dybden av klimaets dynamikk, jo mer forstår man at man ikke forstår. Og vi ser at det er mange viktige prosesser som klimamodellene ikke kan håndtere.” Og videre: ”jeg føler meg ikke overbevist om at vi forstår årsakene til variasjonene” (i global temperatur).
Det må fortsatt være rom for å stille kritiske spørsmål uten å blir utpekt som et sosialpsykologisk kasus med ”utslag av benekting”.
.