Endelig enige om noe, Soleim!

Takk! Endelig er vi da enige om noe: Det er, som du sier, ”fullkomment fjollet” å tro at ”å gråte mest mulig vil gjøre deg glad”. – Det er nettopp den slags oppfatninger jeg vil til livs!

Katarsis-ideen, forestillingen om at man kan rense sjelen fra vonde følelser ved ”å få dem ut” og ”tømme seg” for dem, er meget gammel. Aristoteles mente at en kunne oppnå en slik katarsisk effekt av å se drama. (Platon derimot, mente at det ville stimulere disse følelsene). Katarsis-ideen var sentral hos Freud, og mye av den opprinnelige psykoanalytiske behandlingen gikk ut på å identifisere traumer og få ut (og kjenne på, bli kjent med, sette ord på) de vonde følelsene knyttet til dem. Det er denne tankegangen som ligger under deler av den tradisjonelle sorgarbeide-teorien. Imidlertid: Forskning har ikke bekreftet den. Tvert imot: Avkreftet den. Så når det sies at man har ”godt av å gråte ut”, er det ikke riktig. Eller for å være mer presis: å gråte kan føles godt, rett, riktig, rimelig, adekvat, ukontrollerbart, ufrivillig, uunngåelig - og er en naturlig reaksjon på sorg og fortvilelse. Men noen positiv effekt på stemningsleiet er ikke påvist. Snarere tvert imot. Eller sagt på en annen måte: Platon hadde rett.

Alle påstander jeg har fremført vedrørende sorg i dette medium, er forskningsmessig funderte, så jeg tror ikke du kan anklage meg for uvitenskapelighet. Men som du sier: ”Vi befinner oss på ulike planeter”. - Jeg velger meg Jorden.

Torill Christine Lindstrøm

PS: Det var artig å møte deg ”live” på den virkelige ”Høyden”! Hyggelig! Jeg foreslår at vi slutter denne diskusjonen nå. Verken du eller jeg har vel så mye tid til overs til å fortsette med dette. – Vi kan imidlertid godt ta en kopp kaffe i all (u?)vennskapelighet.