Ensidig om sorgbehandling

Etter å ha fulgt debatten omkring Torill Christine Lindstrøms perspektiver på behandling av sorg ogdepresjon, er det “deprimerende” hvor ensidig og massiv kritikken mot henne er. Her er det åpenbart stor vilje til å misforstå hennes budskap om å ta “time out” fra sorgen, og oppsøke livet snarere enn å dvele ved mørket. Dette er åpenbart kjetterske tanker i et fagmiljø som er temmelig unison i sin fordømmelse av hennes betraktninger.

Selv vil jeg gjerne stille spørsmål ved i hvilken grad man har klart å dokumentere effekten av samtaleterapi hvor man dveler ved smerten, kontra en behandling som består av å komme litt bort fra det som er vondt?

Jeg er ingen fagperson innenfor psykologi, men har derimot opplevd noen av fagets representanter på nært hold i en periode hvor jeg ble henvist av lege for å få hjelp til å overkomme en langvarig depresjon. Resultatet av en serie konsultasjoner var nedslående, for ikke å si resultatløse. Snarere ble plagene verre og håpløsheten større når jeg stadig måtte fokusere på det som var vondt. Å komme gjennom én dag uten å bryte sammen var en utfordring. På de dagene hvor det var tid for samtale en umulighet. Snarere føltes det som om terapien virket mot sin hensikt.

Slike erfaringer er selvsagt lett å avfeie som subjektive og er selvsagt ikke i henhold til psykologifagets krav til vitenskapelig frembrakte fakta. De er da heller ikke ment som noe annet enn et hjertesukk.

Debatten om sorg- og depresjonsbehandling er imidlertid nedslående fordi den er så unyansert. Noen typer sorg er fullstendig utslettende. Andre er mer håndterbare. Og ingen har nevnt det faktum at mennesker er forskjellige. Noen trenger lang tid for å komme over tap, andre kortere. Og noen mennesker kommer aldri over sorg uansett hvilken behandling de mottar. Regel nummer en bør da være at man anlegger strategi ut fra hva slags person man prøver å hjelpe, og hvilke problemer det enkelte mennesket sliter med.

Selv hadde jeg liten hjelp av terapi som skulle gå i dybden og til roten av det som hadde skapt sorg hos meg. Det gjorde sorgen og mørket større, og lyset svakere. Det gjorde livet mer håpløst og tilværelsen monoton. Jeg fikk derfor ikke kontroll på min sorg og langvarige depresjon før jeg til alt hell kom til en terapeut som forsto at jeg trengte å avgrense hvor stor plass sorgen skulle få lov til å ha i mitt liv. Som forsto at jeg var i en kamp der jeg var i ferd med å drukne i mørke, og som var villig til å hjelpe meg til å kjempe meg ut. Hun vendte mitt fokus bort fra det som var håpløst og fastlåst, og i stedet mot livet og det som var meningsfullt.

Etter litt kom håpet og livslysten tilbake og jeg begynte å fungere igjen. Slik sett ble jeg hjulpet av de samme tanker som nå fordømmes.

Lindstrøm er heldigvis ikke alene. Også andre har skjønt at det ikke bare finnes én vei ut av meningsløshet og tap. Som har forstått at livsmot ikke kommer av seg selv. Det må lokkes frem, overtales, lirkes og motiveres. Og håp og livsmot gis ikke næring ved å forbli i mørket.