EØS eller demokrati og global solidaritet

I sin kommentar til min kronikk om hvordan EØS styrer vår kunnskapspolitikk (BT 30/11/11) prøver Katrine Moholt Hansen (BT 15/12/11) å vise at løsninger på de globale utfordringene går gjennom EU.  Nestleder i den norske UNESCO kommisjonen,Peter M. Haugan, derimot (BT 29/11/11) framhever at global solidaritet og forskersamfunnets globale forpliktelser kan støte mot blokk-politiske- og økonomiske interesser. Miljøforskning som UNESCO kunne og ville drive fram, er ett eksempel han viser til.

Et annet eksempel er nedbyggingen av de humanistiske og de samfunnsvitenskapelige fagene. I et opprop rettet mot EUs forskningspolitikk støttet av ca. 30 000 professorer, blir disse fagenes avgjørende rolle for dialogen om demokrati og sosial stabilitet, og for bærekraftige «innovasjoner» som tar globale hensyn framhevet.    

Et tredje eksempel tar vitenskapshistorikeren Sverker Sörlin opp. Som en blåkopi av EU har det svenske forskningspolitiske ordforrådet blitt redusert til to: «tilväxt» og «innovation».  Når det ifølge Sörlin nå handler om «hvordan verden skal demokratisk håndtere konsekvensene av all teknikk og all kapitalisme», kreves en fundamentalt ny tenkning om kunnskap, nærmest en ny «universitetsreform» (05/12/11). 

Dette er en helt annen reform enn den EU driver igjennom. Moland Hansen skriver at EU fremmer samarbeid mellom universitetene. Det er rett at politikere og byråkrater samarbeider. Men det er for å etablere styringsordninger som fremmer konkurransemellom universiteter og høgskoler. Resultat-målende byråkratier som sikkert koster langt mer enn det norske forskningsbudsjettet gjennomsyrer EUs kunnskapspolitikk. Formålet er å gjøre universitetene mer lydhøre overfor (noen) brukere, og drive fram de akademiske elitene og eliteuniversitetene som kan sikre Europas økonomiske posisjon. Akademisk konkurranse innad skal styrke økonomisk konkurranseevne utad (i hvert fall for noen).  Det er i denne konkurransen demokratiske verdier blir ofret til fordel for en snever «innovasjonstenking». Humanistiske fag og samfunnsfag prioriteres ned og grunnforskning generelt forvitrer. Global solidaritet og det globale akademiske samarbeidet skårer lavt i evalueringene.

Moland Hansen misforståelser av EØS innflytelse kan hun få oppklart ved å lese Europautredningens rapport nr. 6 «Den femte frihet og Kunnskapens Europa». Men det hun ikke vil få oppklart ved å lese denne utredningen er hva vi kunne hatt som alternativ. Hva ville milliardene som går til EUs rammeprogram gitt av andre muligheter?  Hvilke forskning ville vi prioritert om vi valgte våre samarbeidspartnere og bygde våre nettverk utenom EUs voksende forskningsbyråkrati.  Det er slike spørsmål vi trenger å tenke igjennom og det er i en slik «alternativ utredning» til Europautredningen at UNESCO og det globale perspektivet burde stå sentralt.

Innlegget sto også på trykk i Bergens Tidende fredag 6. januar 2012