Når UiBs viserektor for utdanning, Leiv K. Sydnes bruker kronikken i Bergens Tidende 30. oktober til å utrede spørsmålet om universitetsutdanningen er i ferd med å bli dårligere enn den var, kunne man tenkt seg at svaret ville berørt -for eksempel - undervisningens innhold, kanskje med et eksempel eller to fra forskjellige disipliner, før og nå, kanskje med utdrag fra student- og lærererfaringer før og etter 2003. Eller at viserektoren ville benytte anledningen til å presisere at forbedringene han ser for seg skal resultere i studenter med bedre evner enn tidligere tiders studenter til å vurdere faglige spørsmål kritisk. Men nei. Kronikken består av en salig blanding av honnørord fra offentlige utredninger og stortingsproposisjoner, samt påstander om at undervisningen var verre før og at den nå er bedre. På hvilken måte den er bedre, får vi ikke vite. Grunnen til at den er bedre, fortelles vi, er at kontrolltiltakene er mange flere enn før.
Skreller man bort fraser som “det arbeides nå målbevisst med kvalitetssikring av studietilbud, læringsmiljø og undervisningspraksis”, “forbedring av undervisningspraksisen vil stå i fokus”, “systematisere undervisningsevalueringen på alle nivåer”, “regelmessige og systematiske evalueringer på emnenivå og studieprogramnivå”, “de systematiske tiltakene universitetet har satt i verk for å holde øye med og forbedre kvaliteten på undervisningen og studietilbudene”, “vurdere om fremdrift og læringsutbytte er i samsvar med de mål som er satt”, “tiltak som kan bidra til forbedring og videreutvikling av studiekvaliteten” (det finnes flere, men det er stort sett de samme ordene som går igjen uansett), så inneholder kronikken et par forsikringer: “?kvaliteten på norsk høyere utdanning vil bli høyere i årene som kommer”, “?undervisningen på universitetet er i ferd med å bli et kollektivt ansvar”.
Til grunn for det hele ligger følgende erklæring: “For få år tilbake” var “utdanningskvalitet knapt et diskusjonstema, forelesningsserier, seminarer og kurser ble nærmest betraktet som privat eiendom som andre lærere og studenter ikke skulle blande seg opp i, og kvaliteten på undervisningen var i stor grad den enkelte lærers ansvar”. Situasjonen i dag og i fremtiden påstås å være en helt annen: “Kvalitetsbrist”, skriver viserektoren, “blir ikke lenger en ‘privatsak’; “det nye systemet for evaluering og rapportering” vil “bidra til større åpenhet og interesse for spørsmål og utfordringer vedrørende utdanningskvalitet og læringsutbytte”.
Sydnes om det. I min egen tid som student – mens exminister Giske gikk på barneskolen og minister Clemet på gymnaset – arrangerte vi fagkritiske seminarer (med moralsk og økonomisk støtte fra instituttledelsen; slike tiltak ble sett på som prisverdige initiativ). Vi satt i undervisningsutvalg der pensum og studieopplegg ble drøftet. Vi hadde til og med “kollektive” kurs der to lærere delte på undervisningen, ofte var til stede i auditoriet samtidig og lot faglige uenigheter komme til uttrykk. Dessuten ble vi oppfordret til å etablere kollokviegrupper, hvilket langt de fleste av oss gjorde og hadde uvurderlig faglig utbytte av. Stikkordene her er drøfting, uenighet og debatt.
I over ti år som heltidsansatt universitetslærer ved Universitetene i Oslo, Tromsø og Bergen har jeg knapt undervist i et eneste kurs uten at det har vært etterfulgt av studentevaluering. Kollektive undervisningsformer har jeg vært med på en rekke ganger. Instituttene jeg har arbeidet ved har mer eller mindre fortløpende hatt komiteer i sving som har arbeidet med studieplanrevisjoner og pensumfornyelse på ulike nivåer. Studentene var naturligvis med. Stabsmedlemmer har alltid betraktet dette som nødvendig virksomhet, og nye forslag har rutinemessig blitt drøftet i plenum. Privatsaker har slikt arbeid aldri vært oppfattet som.
Når departementet har fjernet kravet om at ekstern sensur skal brukes på kurs av lavere grad, har mange, sant nok, oppfattet dette som at studentenes prestasjoner skal vurderes internt – først og fremst av faglærer på det enkelte kurs. At det stadig er opp til instituttene om de vil benytte (og betale for) eksternsensur, er det god grunn til å understreke, slik Sydnes gjør. Likevel er det grunn til å minne om at med mangedoblingen av eksamener og underveisvurderinger vil utstrakt bruk av eksternsensur tvinge mange institutters økonomi i kne. At kontrollregimet som nå innføres representerer en allmenn forbedring av studieforholdene, er dessuten en påstand det er vanskelig å akseptere. Uansett fremsettes den, i likhet med viserektorens andre påstander, uten belegg.
Men innføringen av systematiske kontrollrutiner har en annen side også, nemlig at den mer uformelle og kollegiale samkjøringen av faglige vurderingsstandarder mellom lærere på ulike institusjoner faller bort. I stedet for halvårlige samlinger med sensorer fra flere læresteder, kommer ulike former for eksterne evalueringsregimer, på enkeltkursnivå, på programnivå og på disiplinnivå. Som Sydnes skriver skal emneevalueringene omfatte minst en tredjedel av emnene som blir gitt på universitetet til enhver tid. Programevalueringene, som gjennomføres hvert fjerde år, skal blant annet vurdere programmenes “relevans i forhold til samfunnets behov”.
Slike opplegg, som lanseres samtidig med at universitetenes styringsform og finansieringsgrunnlag endres radikalt, gir grunn til bekymring. For det første er det en forutsetning at alle evalueringsrapportene skal leses og vurderes ikke bare i det enkelte fagmiljø, men også av det enkelte læringssteds sentrale undervisningsutvalg, for deretter å oversendes NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen). At systematisk evaluering av landets mange tusen enkeltemner vil resultere i en enorm tekstmengde, er opplagt. At det blir nødvendig å bruke betydelige ressurser på å behandle tekstmengdene, synes innlysende. For det andre er disse evalueringene “satt bort” til enkeltpersoner - ikke til fagmiljøer. Konsensusjustering i forbindelse med jevnlige sensurmøter erstattes av “anbefalinger” av inspektører. Og nå skal altså ikke de vitenskapelig tilsattes faglige vurderinger være rettesnoren for undervisningen. I stedet baseres kriteriene på nyttetenkning og bunnlinje. Faglige prioriteringer erstattes av pragmatisk tilpasning. Som Kristin Clemet sier til Aftenposten samme dag som Sydnes’ kronikk står på trykk: Det nye universitetet i Stavanger “skal ha en spissere fagprofil med særlig relevans for regional verdikapning”. Det neste, ved UiB, blir vel at det som ikke tjener Bergen, det behøves ikke. Er dette “forbedring”?
I kronikken møter vi en glad viserektor. Riktignok er det travle tider, men gjett om vi er på rett vei! Og et av målene med den pågående reformen er å “bidra til at undervisningsformene våre blir mer i samsvar med de kommunikasjonsformene som preger dagens samfunn”. På dette punktet har mye heldigvis allerede skjedd. I den siste bunken med eksamensbesvarelser jeg fikk inn, var det flere eksempler på sms-generasjonens språklige nyvinninger.
At kontroll- og sikringstiltakene i kvalitetsreformens navn forsvares av landets politiske ledelse og dets byråkrati, er å forvente. Det er jo der de tenkes ut. At universitetenes egne, valgte ledere like uproblematiserende imøteser utviklingen, er imidlertid forstemmende. Men det er kanskje reformens overordnede mål: å sørge for at fremtidens studenter blir like ukritiske som universitetsledelsen for lengst har blitt?