Et argumentasjonsproblem?

En enkelt observasjon: etableringen av en
dialog mellom religiøst og sekularisert
tenkesett, krever, slik Habermas fremholder
det, den fortrolighet med samtalepartnerens
horisont, vokabular, verdier og intensjoner
som er nødvendig for å kunne forstå det som
blir sagt, dvs. dersom en formell dialog
skal unngå å degenerere til to kryssende
monologer.
Her finnes det for i hvert fall for
kristendommen, et grunnleggende problem,
nemlig at dens fundamentale
argumentasjonsstruktur ofte utgjøres av
sitatet (jf. Johannes Sløk: Det religiøse
sprog, 1980). Svært ofte argumenterer og
begrunner man en posisjon med sitater, som
oftest fra Tradisjonen eller Skriften. Mens
slike argumenter innenfor religionen er
overbevisende og besitter stor autoritet,
blir de nesten ubrukelige for alle utenfor.
Omvendt har argumentasjon som ikke siterer
liten religiøs vekt. Her ligger det kanskje
et grunnleggende problem for dialogen.
Den troende har i hvert fall hittil
(stort sett) uten nevneverdige problemer
kunnet være samtidig både troende og
fungerende del av et sekulært samfunn. En
ikke-troende har ikke denne ”dobbelte
tilhørighet”. Her kunne man da kanskje se
det som først og fremst de troendes oppgave
å finne et språk som lar seg forstå på ikke-
religiøse premisser, dvs. avstå fra en
argumentasjon som nødvendigvis utenfor må
oppfattes som forut innforstått, hermetisk,
ja, undertiden autistisk. På den annen side
kan ord og termer som hører hjemme i
religionens verden ikke kan være bannlyst
fra dette språket.