Sigmund Grønmo vant Rektorvalget i 2005 med en plattform for en styrket faglig ledelse. Som den første rektorkandidat ved norske universiteter stilte han med en vise-rektor for internasjonalisering i sitt team, i tillegg til kandidater til vervene som pro-rektor og vise-rektor for utdanning. Grønmo følger opp denne modellen i årets rektorvalg, mens motkandidat Rolf Reed med en noe vag argumentasjon ønsker seg tilbake til ordningen med kun én vise-rektor (for utdanning).
Det er stor enighet i brede miljøer om at en egen viserektor for internasjonalisering har vært særdeles vellykket, og Kjersti Fløttum har gjort en imponerende jobb som har bidratt til å løfte UiB i arbeidet med internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid og institusjonsavtaler. Det betyr noe at en egen viserektor kan gå i bresjen for internasjonale engasjementer, og det styrker også administrasjonens arbeid og prestisje på dette feltet. Rektoratet med viserektor for internasjonalisering i spissen har i samarbeid med dyktige faglige og administrative medarbeidere ved UiB, NHH, CMI, Unifob, og HiB, etablert den internasjonale Bergen Summer Research School som et svært interessant evenement som bidrar til å gjøre UiBs brede faglige kompetanse kjent og synlig. Selv om vi aldri kan komme på topp på THES omdømme-rankingliste vil ringvirkningene av en slik investering på kort og lang sikt være uvurderlige for de samarbeidende institusjonene og for byen og regionen. Den ene rektorkandidaten ved årets valg ved Universitetet i Oslo har åpenbart hatt Grønmo som modell, og stiller med to viserektorkandidater i tillegg til en prorektorkandidat. Det er rimelig å tro at den ene viserektoren er tiltenkt internasjonalisering som arbeidsområde.
Men hvorfor ønsker ikke Rolf Reed en viserektor for internasjonalisering, når han, i likhet med Grønmo, vil konsolidere og utvikle UiB som et internasjonalt forskningsuniversitet? Hvorfor vil han ikke følge opp en åpenbar suksess? Er ikke området viktig nok? Fant han ingen kandidater som ville stille? Eller ville det bare bli for åpenbart at Grønmos modell da faktisk har vært en suksess som velgerne ikke skulle bli minnet på i valgkampen? For noen av oss velgere fremstår internasjonalisering i alle dens fasetter - for ut- og innreisende fagfeller og studenter, og for utvikling av tettere institusjonssamarbeid - som helt vesentlig for å oppfylle den felles målsettingen om et styrket internasjonalt forskningsuniversitet.
Universitet i Helsingfors er et vellykket, internasjonalt synlig forskningsuniversitet. For de som finregner på rankingplasseringer kan nevnes at universitetet siste år kom på plass 100 på The Times Higher Education Supplement (THES) sin liste, blant de beste nordiske i det internasjonale bildet. Ved UiH finnes, som forhåpentligvis i fortsettelsen ved UiB, en viserektor for internasjonale saker og internasjonalt forskningssamarbeid.
I Helsingfors har man i tillegg en viserektor for samspill med samfunn og informasjonsteknologi (”interaction with society and information technology”), det kunne kanskje være noe å tenke for å styrke et felt som begge rektorkandidatene synes enige om å styrke. Men det får bli et punkt i rektorvalgkampen i 2013. Om det da blir valg om fire år. For å sikre det er det desidert tryggest å gjenvelge Sigmund Grønmo i 2009.