Debatten om universitetsledelse har inneholdt alle avskygninger fra konstruktiv systemkritikk til utidig personforfølgelse. BT har tidvis blandet sammen likt og ulikt, men samtidig hevdet med rette at avisen har både rett og plikt til å stille kritiske spørsmål om ledelsen av en så stor og viktig virksomhet i regionen.
Universitetets egen medieprofessor Jostein Gripsrud sto for det styggeste overtrampet i sin kronikk 06.10. Tilgi ham ikke, for han burde vite hva han gjør! Gripsruds omtale av de to instituttlederne Jan Petter Hansen og Jarl Giske er et av de klareste eksempler jeg har sett noen gang på å ta mannen, og ikke ballen. Gult kort på grensen til direkte rødt.
Legitimt å stille spørsmål
Flere eksempler har vist at det har vært vanskelig å få til en saklig debatt uten å bli hengt ut. Eli Glambeks påpekning 8.10 i BT av at det kan være prinsipielt uheldig at styreflertallet består av ansatte og studenter som selv har vært med å velge rektor og styreleder, blir avvist av styremedlem Gro Th. Lie.
Det løfter ikke nivået på debatten når Lie iler til med å få nevnt at Glambek er tidligere personalsjef ved UiB og dermed må ha opplevd større utfordringer ved personalsaker under den forrige ledelsen enn dem man eventuelt har nå. Rett eller urett – hva har det med prinsippspørsmålet å gjøre?
Her er kjernen i problemstillingen: Hvordan skal man sikre at universitetet får styringsfart og tyngde og samtidig beholder sin uavhengighet? Rektor gikk til valg på et program som la opp til grundige interne demokratiske prosesser om alle viktige spørsmål ved universitetets utvikling. Dette har han gjennomført. Vi har fått et universitet som bruker god tid på å bestemme seg, som utreder og fordeler interne midler og som har gode intensjoner på en lang rekke områder.
Men har vi fått et spenstig, fremtidsrettet universitet som gjennomfører nødvendige og til dels upopulære omstillinger i tide for å møte fremtiden som forskningsuniversitet? Kunne universitetet utrettet mer og blitt styrket med en annen styringsstruktur? Dette må det være legitimt å stille spørsmål ved.
Lite med høy kvalitet
Den klart viktigste oppgaven til et forskningsuniversitet er å være et arnested for fri og langsiktig grunnforskning. Det er ingen andre som har eller kan ta en slik oppgave. Samtidig er det klart at for å virkelig bli gode og sentrale bidragsytere til global kunnskapsutvikling i dette århundret, kreves satsing og strategi.
Kanskje universitetet ikke skal bli så stort, utdanne så mange studenter eller ha så stor omsetning. Kanskje det heller skal være relativt lite, av høy kvalitet og selektiv overfor hvilke oppgaver man bygger seg opp på. Kunnskap produseres slett ikke bare ved universiteter, og det er viktig å kunne dra nytte av andre forsknings- og utdanningsinstitusjoner, bedrifter og offentlige foretak som har sine roller i et nettverk.
Universitetet må ha en gjennomtenkt langsiktig strategi, men det må også ha en organisasjon og en ledelse som er i stand til å implementere strategien og utnytte muligheter som byr seg. Kanskje det vi bør vurdere, ikke først og fremst er personsammensetningen i ledelsen, men et revidert program som gir mer muskler til organisasjonen.
Et spørsmål er om rektor kunne blitt valgt på et program som ville gå mer drastisk til verks i strategiske omstillinger, ga sterkere fullmakter til faglige ledere og nedprioriterte en del eksisterende aktiviteter.
Vurder å endre styrestruktur
Hvis ikke, og hvis vi mener slike tiltak trengs for å få et bedre universitet, må vi vurdere å endre ledelses- og styrestrukturen. Hvis universitetet er sterkt og tilstrekkelig anerkjent, blir det mye lettere å få forståelse for nytteverdien av universitetets autonomi og handlingsrom for fri forskning.
Innlegget sto først på trykk i Bergens tidende 24. oktober 2008