Til redaktøren for På Høyden
I en artikkel med tittelen ”Reagerer sterkt på UiB-anklager” publisert på deres nettsted den 9. august 2006 viser dere til et brev som vi sendte dere i juni, hvor vi stilte Sudbø-saken i Oslo opp mot Refsum-saken i Bergen.
Grunnen til at vi skrev dette brevet, var at vi mente at dere hadde gitt en ufullstendig redegjørelse av forliket som ble inngått i Refsum-saken. Dere valgte å ikke publisere brevet ”på grunn av regjeringsadvokatens foreløpige vurdering om at det kan være ærekrenkende”. Til tross for at våre synspunkter ikke er gjort tilgjengelig for leserne, formidler dere altså UiB-ledelsens reaksjon på vårt opprinnelige brev. Vi går ut fra at det ikke er aksept for sensur verken i deres redaksjonelle politikk eller blant deres lesere, og vi finner det derfor underlig at UiB gis mulighet til å besvare et brev som ikke er blitt publisert. Verken artikkelen eller UiBs uttalelser ble vist til oss i forkant, og artikkelen inneholder flere utsagn som kan villede leserne med hensyn til innholdet i vårt brev. Vi ønsker derfor å komme med noen rettelser.
Dere skriver at ”De tre professorene hevder at Universitetet i Bergen oppfordrer til en praksis som er i strid med Vancouver-konvensjonen når det gjelder medforfatteres rettigheter”, og at assisterende personaldirektør ved UiB ”avviser påstandene om at UiB ikke overholder Vancouver-konvensjonen”. Vi framsatte ingen slike påstander i brevet, og nevnte heller ikke Vancouver-konvensjonen. Derimot hevdet vi at UiB har gått på akkord med den etablerte internasjonale praksis som tilsier at medforfattere bør ha rett til uavhengig gransking av rådata.
Dere skriver at ”Universitetsledelsen reagerer sterkt på beskyldningene om uetisk praksis”. Begrepet ”uetisk praksis” er ikke nevnt noe sted i vårt brev. Det vi imidlertid påpekte i brevet var at UiBs handlinger i Refsum-saken med hensyn til overføring av rådata står i kontrast til vitenskapens normative konvensjoner.
I artikkelen siteres assisterende personaldirektør ved UiB, som antar ”at de engelskspråklige professorene ikke har hatt tilstrekkelig informasjon til å forstå hendelsesforløpet i Refsum-saken riktig”. Faktum er at vi før vi avga forklaring i retten hadde lest en oversettelse av hele UiBs tilsvar i saken (27. januar 2004). Vi går ut i fra at dette tilsvaret gjenspeiler UiBs syn på en korrekt måte.
Dere siterer advokat Therese Steen som uttaler at ”leserbrevet kan være ærekrenkende fordi det inneholder faktafeil som er til skade for privatpersoner”. Ingen navngitte privatpersoner ble nevnt i brevet vårt. Enkeltpersoner ble omtalt i egenskap av å være representanter for UiB. Det eneste mulige unntaket var at vi nevnte, uten å navngi, en student. Vi kritiserte ikke studenten, men snarere måten UiB håndterte saken på. Videre er vi ikke av den oppfatning at vårt brev inneholder faktafeil, og slike eventuelle feil var på ingen måte tilsiktet. Vi kommer gjerne med en offentlig unnskyldning i deres nettavis til berørte enkeltpersoner dersom vi har begått slike feil.
Dere siterer assisterende personaldirektør som sier at ”stipendiaten fikk støtte på at rådataene kunne gjøres tilgjengelig for Refsum på annen måte enn ved elektronisk overføring”. Som vi påpekte i brevet vårt, besto denne ”andre måten” i at Refsum fikk se dataene under tilsyn av studenten eller avdelingssjefen på kontoret til en av de ovennevnte. Dette er ikke akseptabel praksis i den akademiske verden og vil opplagt gjøre det umulig for en medforfatter å foreta en uavhengig analyse av dataene.
Ut fra deres artikkel noterer vi oss at UiB akter å oversette de relevante rettsdokumentene til engelsk og gjøre disse tilgjengelige for berørte parter, og vi har nå selv mottatt en oversettelse av dommen (desember 2005) fra UiB. Etter det vi har forstått, er denne dommen for UiBs vedkommende erstattet av forliket av juni 2006, og dermed ikke lenger gyldig i dette henseendet.
Uttalelsen til assisterende personaldirektør som er sitert i deres artikkel, hvor hun understreker ”at UiB selvfølgelig mener at medforfattere skal ha rett til å kreve innsyn i rådataene” gjør at vår kritikk kan virke unødvendig. Men dette er første gang i løpet av sakens forløp at UiB har kommet med en så klar uttalelse. Tidligere har UiB kritisert Refsum for å ha ”lagt hindringer i veien for stipendiatens arbeid ved å framsette slike krav” (side 14 i UiBs tilsvar av 27. januar 2004). Assisterende personaldirektør innrømmer i deres artikkel at den normale retten til tilgang til rådata ikke er blitt respektert i Refsum-saken. Dette er nå dokumentert i et rettsdokument, forliket som ble inngått i Refsum-saken (21. juni 2006). Vår bekymring er at det fra nå av vil være mulig for enhver norsk medforfatter å henvise til denne presedensen dersom de ikke ønsker å dele rådata med en medforfatter i et hvilket som helst land, med en såpass vag begrunnelse som mangel på tillit.
Ian Graham, M.D., Professor i kardiovaskulær medisin Trinity College, Dublin, Irland
Irwin H. Rosenberg, M.D., Universitetsprofessor, Tufts University, Boston, USA
A. David Smith, FMedSci, Professor emeritus i farmakologi, Universitetet i Oxford, Oxford, Storbritannia