Etter- og videreutdanning ved UiB

I et leserinnlegg i På Høyden (12.02.2013) oppfordrer Instituttleder Johan Myking ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier (LLE) rektorkandidatene til å synliggjøre sine strategier om etter- og videreutdanning (EVU) ved UiB.

Etter- og videreutdanning er en viktig del av vårt ordinære utdanningstilbud, og må sees som en del av vår samfunnsoppgave i tråd med endringer i samfunnets behov til enhver tid. EVU-aktiviteter er fordelt ulikt på ulike fakultet og foregår også på ulike måter. Det vil derfor være nødvendig å ha et nyansert syn på organiseringen av denne aktiviteten med vekt på fakultetenes egne strategier og ønsker om EVU-tilbudene. EVU-aktivitetene ved Det humanistiske fakultet (HF) utgjør den største andelen av den totale EVU-virksomheten ved UiB, og krever derfor spesiell oppmerksomhet. Slik som Myking har nevnt i sitt innlegg, har fagmiljøene ved HF og spesielt LLE, bidratt veldig mye i EVU-virksomheten med faglig høy kvalitet. Et av disse EVU-tilbudene (PRISME), fikk velfortjent Ugleprisen, som er UiBs utdanningskvalitetspris, i 2012. Vi må berømme den innsatsen som fagmiljøene gjør i EVU-aktivitetene, ikke bare ved HF, men også ved andre fakultet hvor det er utviklet mange vellykkede tilbud gjennom årene. Det må også konstateres at SEVU som en serviceenhet har bidratt positivt til denne utviklingen og har oppfylt en viktig rolle som et bindeledd mellom fagmiljøene ved UiB, som utvikler ulike EVU-tilbud, og de ulike samfunnsaktørene som har behov for EVU-tjenester.

Undertegnede har som viserektor for utdanning ledet en arbeidsgruppe som har utarbeidet en rapport som oppsummerte status og diskuterte hvordan EVU-virksomheten kunne videreutvikles. Rapporten var ferdigstilt i november 2010[1]. Anbefalingene fra denne rapporten gir et nyansert bilde av EVU-tilbudene ved UiB. I tillegg til mange enkelte, konkrete punkt som er viktige å ta med seg i diskusjonen videre, oppsummerer rapporten anbefalingene på følgende måte:

«Arbeidsgruppen har fokusert på utviklingsmuligheter for EVU og nødvendige modeller for forankring innenfor forsknings- og utdanningsstrategi på fakultet og institutt for å oppnå dette. Arbeidsgruppens anbefalinger knytter seg til faglige utviklingsmuligheter og forankring på ene siden, og behov for tydelige modeller for finansiering- og kostnadsberegning på den andre. Det bør også være sterkere faglige føringer på hvor organisasjonen ønsker å prioritere innsatsfaktorene.»

I tillegg til den faglige vurderingen av EVU, har det også vært nedsatt en arbeidsgruppe som tok seg av de administrative sidene av EVU-virksomheten. Rapporten fra denne gruppen ble ferdigstilt 13. januar 2011[2]. Disse anbefalingene har videre vært diskutert ved Utdanningsutvalget og ble sendt videre til Universitetsstyret som behandlet saken 29. september 2011 (Sak nr. 55 - 2010/8631), med følgende vedtak:

«1. Etter- og videreutdanning skal være en integrert del av universitetets ordinære forskningsbaserte utdanningstilbud.

2. Med utgangspunkt i dette foretas en nærmere vurdering og avklaring av fremtidig organisering av universitetets etter- og videreutdanning. Dette legges frem for styret i et senere møte.

3. Dagens EVU-tilbud gjennomgås i dialog med fakultetene og SEVU for å avklare omfang, ansvar og oppgaver.»

Når det gjelder punkt 3 i vedtaket fikk undertegnede sammen med Studieadministrativ avdeling oppgaven med å føre dialogen med fakultetene. Resultatet av de ulike dialogmøtene med fakultetene ble ferdigstilt i en rapport datert 21.03.2012[3].  Hovedfunnene i rapporten er oppsummert slik:

«Prosessen så langt viser at tilbakemeldingene fra fakultetene er svært varierte, og at bildet er komplekst. Det er behov for at oppgaver løses sentralt. Samtidig bør det åpnes opp for at institutt og fakultet som ønsker å gjøre mer selv, må få anledning til det. Aktiviteten sentralt må nok derved begrenses på en del områder. Generelle oppgaver som fakultetene har systemer og kompetanse til å ivareta løses best lokalt, mens oppgaver som krever mer spesialiserte tjenester og kompetanse, gjerne kan ivaretas sentralt. Dette vil kreve fortsatt dialog mellom fakultetene og SEVU for å finne gode løsninger og oppnå et best mulig samspill for å ivareta brukernes forventninger og behov. Målet må være gode (skreddersydde) løsninger. Det er ikke sannsynlig at det vil være mulig med én organisasjonsmodell for alle fakultet og alle tilbud, men man kan heller ikke fortsette som før. Noen hovedprinsipp ved UiB må følges og gi konsekvenser for fremtidig organisering. Viktig her er lokal faglig forankring med tilhørende ansvar for kostnader og inntekter og vurderinger knyttet til dette. Den nye særavtalen fastslår også at vurderinger knyttet til lønn i forbindelse med EVU gjøres av ledelsen lokalt, dette innebærer også at tilsettinger må gjøres her.»

Undertegnede som har vært direkte involvert i utarbeidelsen av de to ovennevnte rapportene datert 09.11.2010 og 21.03.2012, står fremdeles ved de anbefalingene som er gitt i begge rapportene.

Konsekvensen av vedtaket som ble gjort av Universitetsstyret i september 2011, basert på den foregående prosessen (at EVU-tilbudet skal forankres i fakultetene og skal være en del av den ordinære utdanningsvirksomheten), er at noen oppgaver må løses sentralt, mens noen av de oppgavene som utføres av SEVU i dag må løses hos de enkelte involverte fakultet. For ordens skyld må det nevnes her at Universitetsstyret valgte på et møte holdt 26. april 2012 å utsette saken om universitetets etter- og videreutdanning (Sak nr. 19 – 2010/8631), og behandlet saken på etterfølgende møte 31. mai 2012 (Sak nr. 37 – 2010/8631)[4] med følgende vedtak:

«1. Styret konstaterer at fakultetene har ulike behov for administrative støttefunksjoner for etter- og videreutdanning.
2. Støttefunksjoner gis av Økonomiavdelingen, Personal- og organisasjonsavdelingen og av Studieadministrativ avdeling.
3. En tydelig sentral enhet har ansvar for profilering og koordinering.
4. Behovet for administrativ støtte og de økonomiske konsekvenser av det, avtales med det enkelte fakultet.
5. Universitetsstyret ønsker handlingsplaner og regelmessig rapportering om utviklingen av etter- og videreutdanningen.»

Det er viktig å ta med seg at det både i de to rapportene som er nevnt ovenfor og i saksforeleggene på styrets behandling i flere omganger, skisseres et nyansert bilde av EVU virksomheten. For alle som er opptatt av EVU-virksomheten bør dette være et godt grunnlag for en objektiv vurdering.

Når det gjelder det pågående arbeidet med iverksetting av styrets tidligere vedtak i denne saken, kan vi ikke uttale oss, siden en rektorkandidat hverken har myndighet til eller skal involvere seg i slike prosesser.

Dersom Team Atakan blir valgt, vil vi videreutvikle EVU-tilbudene i tråd med behovet i samfunnet i et helhetlig perspektiv. I fremtiden vil det være viktig at fakultetene også utvikler sine egne EVU-strategier som en del av de ordinære utdanningstilbudene. Disse må forankres i fagmiljøene gjennom langsiktige og forutsigbare forhold som tar hensyn til bemanning, økonomi og administrasjon. En sentral EVU-enhet vil være en viktig del av denne videreutviklingen, med oppgaver innen koordinering, profilering og utvikling av relasjoner mot de ulike samfunnsaktørene.