Gjentas en påstand mange nok ganger, får den sitt eget liv. Den blir stående, selv om all erfaring og innsikt sier at det den burde begraves. Det er ofte snakk om Keiserens nye klær, og et slikt imaginært plagg er koordinatorrollen i EU-prosjekter. Her avviker virkelighetsforståelsen mellom forskningsbyråkratiet og oss som faktisk skriver søknadene og gjennomfører prosjektene.
Ved Influensasenteret har vi tidligere deltatt i to EU-prosjekter (rammeprogrammene 4 og 5, det siste sluttføres nå med utprøving av en vaksine mot fugleinfluensa). I disse dager underskrives også den endelige kontrakten for deltakelse i det 6. programmet (FP6). Alle har tilført/vil tilføre UiB ikke ubetydelige midler i dekningsbidrag, og vi har selv hatt stor glede og nytte av å delta. Vi har styrket vårt tidligere internasjonale vitenskapelige kontaktnett som vi har pleiet i over 20 år, og nye gode kontakter er opprettet.
Når interesserte forskningsgrupper kommer sammen for å se om det er en åpning for en felles søknad til EU, kommer alltid spørsmålet opp: ”Hvem skal i så fall koordinere dette?” Og ofte opplever man at ingen har særlig lyst til å påta seg et slikt verv. Man stritter i mot, det er som å sitte tilbake med en Svarteper; koordinatorrollen er en svær belastning både for koordinatoren selv og for hjemmeinstitusjonen som skal ta det meste av den administrative børen.
Men viktigst for det poenget jeg her tar opp, er vår aktive deltakelse i unnfangelse, formulering og gjennomføring av EU prosjektene. Dette vil også være tilfellet for den nye EU-kontrakten som nå skal underskrives. Dessverre synes ikke dette å være like prisverdig for UiB som å påta seg en koordinatorrolle.
Dette fikk vi se under utlysning av s.k. ”posisjoneringsmidler” for FP7. Slike midler skal brukes til å sondere mulighetene for et samarbeid om felles søknad ved å knytte kontakter, holde arbeidsmøter og starte skissering av et søknad. Det kom åpenbart inn mange søknader om slike posisjoneringsmidler til Forskningsavdelingen, og i en mail derfra (17. november 2006) heter det, etter at det ble vist til at det ikke var penger til å støtte alle innkomne forslag:
”.. Some projects will not be supported, while even good applications may receive less funding that applied for. In particular, we will generally not fund workshops for projects not to be coordinated by UiB.”
Her synes prioriteringen klar, koordinasjon rangeres foran prosjektdeltakelse. Her har det åpenbart skjedd noe i løpet av kort tid. For i et brev fra rektor Grønmo datert 7. april 2006 og sent til tidligere og aktive EU-søkere, heter det:
”Vi har som kapasitetsmål å øke vår deltakelse i FP7 med 100% i forhold til FP6. Hovedtyngden må være i form av partnerskap i prosjekter ledet av andre institusjoner.”
og videre:
”Vi kan imidlertid ikke forvente å øke vår koordinering av prosjekter i særlig grad. Til det er oppgaven for krevende mht både forskning og administrasjon:”
Dette er i tråd med utlysningsbrevet fra Forskningsavdelingen, datert 5 oktober 2006, der det skrives:
“Financial allocation to each application will be dependent upon how active role the researchers in question envisage for themselves in the process of developing their FP7 projects, regardless of whether they will act as partners or coordinators in the actual project. UiB and Unifob researchers are strongly encouraged to take initiative in the project planning phase in order to have influence on shaping the proposal, and/or in order to position themselves to influence future FP7 Work programmes.”(understreket av meg)
Her er det tydelig at Forskningsavdelingen og rektor sang fra samme noteblad inntil den siste mailen fra Forskningsavdelingen (17. november), der planlagte koordinerte prosjekter skal prioriteres mer enn skarve partnersøknader.
Hvorfor er det slik? Hvorfor fastholdes denne divisjonsinndelingen? Jeg tror at det skyldes at forskningsbyråkratiet har behov for å tallfeste og synliggjøre sine seire i sine årsrapporter og meldinger, UiB skal forholde seg til bevilgende myndigheter som også er besmittet av koordinatorfikseringen. Antall prosjektdeltakelser og størrelse på eksternt innhentet portefølje er ikke nok. Det må legges til kvalitative elementer. Koordineringsstatus kan synes som et hendig kvalitetsstempel som ingen forskningsbyråkrat kan ligge ubrukt. Og det er byråkratene selv, ikke forskerne, som i hovedsak har støttet en slik rangering. Som et apropos, hvem husker ikke den tidligere hissige diskusjon om forskerne som blir vurdert etter hvilke tidsskrifter det publiserer i, det såkalte ”impact factor” syndromet? Disse keiserlige gevanter ble ikke bejublet i noen særlig grad av forskerne selv.
Men, rett skal være rett. Noen ganger er det helt naturlig grunnet særlige omstendigheter at koordinatorrollen ivaretas av en helt spesiell forskningsgruppe. Men dette er ikke regelen, vil jeg hevde. Hver av partnerne er utvalgt fordi de har en helt spesiell kompetanse og erfaring som er avgjørende for at prosjektet skal kunne gjennomføres. Den som påtar seg koordinatorrollen er som oftest den som ikke greier å overbevise de øvrige partnerne at man ikke har administrativ kapasitet til å makte en slik byrde.
Derfor er det ikke unaturlig at UiBs bilde av EU-koordinering har bleknet litt (kfr rektors brev). Man har sett at det koster mer enn det smaker. Men så kommer altså disse motstridende signalene i det siste brevet fra Forskningsavdelingen som går helt på tvers av avdelingens egen utlysningstekst. Deres syn på koordinatorrollen er velkjent, og den tvang seg til overflaten da det ble for mange søknader om posisjoneringsmidler. Man måtte prioritere, og koordinatorrollens status innen forskningsbyråkratiet lar seg ikke mane vekk bare med et brev fra rektor.
Rektor burde ta seg en prat med Forskningsavdelingen.