Ryssdalutvalgets flertall går inn for at universitetene og høyskolene skal løsrives fra staten, og at de skal pålegges å ha eksternt styreflertall og ansatt rektor. Høringsuttalelsene viser massiv motstand mot disse forslagene, ikke bare i universitets- og høyskolemiljøene, men også i samfunnet for øvrig, skriver Sigmund Grønmo, professor i sosiologi ved UiB. Han oppsummerer høringsuttalelsene og drøfter hva som nå bør gjøres.
Etter at det regjeringsoppnevnte Ryssdalutvalget leverte sin innstilling i september, har det vært en omfattende debatt om organiseringen og styringen av universitetene og høyskolene. Debatten har i første rekke dreid seg om de spørsmålene der utvalget var delt. Utvalgsflertallet foreslo omfattende organisatoriske endringer og gikk inn for at universitetene og høyskolene skal løsrives fra staten og omdannes til ”selveiende institusjoner”, at styret skal ha flertall av eksterne medlemmer, og at rektor skal ansettes av styret som ”administrerende direktør”. Utvalgets mindretall ville i hovedsak videreføre dagens organisering og anbefalte at universitetene og høyskolene videreutvikles som forvaltningsorganer med lovfestede fullmakter, at styret skal ha eksterne medlemmer, men uten at disse utgjør et flertall, og at rektor som hovedregel skal være styreleder og velges av de ansatte og studentene, men at institusjonene selv kan avgjøre om de vil ha en ansatt rektor.
Utdannings- og forskningsdepartementet inviterte til høring med frist til 30. januar. I alt 138 høringssvar er tilgjengelige på departementets nettsider. Hva sier høringsuttalelsene om de sentrale stridsspørsmålene?
Ikke alle høringsinstansene har merknader til innstillingen, og en del institusjoner og organisasjoner utenfor universitets- og høyskolesektoren uttaler seg kun om forhold som har direkte relevans for deres egne spesielle ansvarsområder.
Omtrent 100 av høringsinstansene har uttalt seg om ett eller flere av stridsspørsmålene. Flertallsforslagene får støtte fra bare ca 15% av disse instansene. Støtten kommer hovedsakelig fra de private høyskolene, arbeidsgiverorganisasjonene NHO og Abelia, samt et par forskningsinstitutter utenfor universitets- og høyskolesektoren. Heller ikke alle disse gir uforbeholden støtte til utvalgsflertallet. De fleste av flertallets tilhengere ser behov for videre utredning av flere viktige spørsmål, særlig når det gjelder institusjonenes tilknytning til staten.
Ca 85% av de høringsuttalelsene som omtaler stridsspørsmålene, tar avstand fra flertallsforslagene og slutter seg i hovedsak til mindretallets forslag. Dette gjelder universitetene og de statlige høyskolene, både Universitets- og høyskolerådet og de enkelte institusjonene, samt de aller fleste høringsinstansene fra samfunnet for øvrig. Departementet vil sikkert merke seg med spesiell interesse at motstanden mot flertallsforslagene også har tilslutning fra en stor del av de nåværende departementsoppnevnte eksterne medlemmene av universitets- og høyskolestyrene.
Utvalgsflertallets forslag er også svært kontroversielle blant politikerne. Fra to av de tre regjeringspartiene er det kommet klare signaler om motstand mot disse forslagene. Venstres landsstyre har gitt full tilslutning til mindretallsforslagene. Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Jon Lilletun, som har vært utdannings- og forskningsminister, har også gitt full tilslutning til mindretallets forslag. Uttalelser fra sentrale aktører i DNA, SV og Senterpartiet signaliserer også tilslutning til mindretallsforslagene. Alt tyder på at flertallsforslagene har flere motstandere enn tilhengere både i regjeringen og på Stortinget.
Etter dette må vi konstatere at forslagene fra Ryssdalutvalgets flertall ikke bare er svært kontroversielle, men også lite aktuelle som grunnlag for det videre arbeidet med ny universitets- og høyskolelov.
Finnes det så ”en tredje vei” – en modell for organisering og styring som er forskjellig fra både flertalls- og mindretallsforslagene i Ryssdalutvalget? Enkelte har tatt til orde for det. Det alternativet som har vært framhevet i debatten går ut på å omdanne universitetene og høyskolene til foretak, enten rene statsforetak eller såkalte særlovsforetak, slik som sykehusene.
Foretaksmodellen har vært grundig vurdert og debattert i løpet av de senere årene, og den er blitt klart avvist som hovedmodell for universitetene og høyskolene.
Omorganisering til særlovsforetak ble foreslått av et flertall i Mjøsutvalget i mai 2000. Forslaget ble grundig vurdert av en rekke høringsinstanser, og blant universitetene og de statlige høyskolene var det et stort flertall som avviste foretaksmodellen. I juni 2001 ble forslaget om særlovsforetak også avvist av Stortinget, som vedtok at universitetene og høyskolene skulle videreutvikles som forvaltningsorganer med særskilte fullmakter.
Foretaksmodellen ble diskutert i Ryssdalutvalget, og hele utvalget konkluderte med at så vel statsforetak som særlovsforetak er uaktuelle som organisasjonsformer for universiteter og høyskoler.
Det såkalte professoroppropet i 2003, som samlet over 4300 underskrifter, viser at det i universitets- og høyskolemiljøene er sterk motstand mot foretaksmodellen.
I disse miljøene har foretaksmodellen også vært diskutert i forbindelse med høringsuttalelsene om Ryssdalutvalgets innstilling, og ved UiO og NTNU ble det fremmet forslag om en slik ”tredje vei”, men disse forslagene ble forkastet.
Alt i alt er foretaksmodellen like kontroversiell og like uaktuell som flertallforslagene fra Ryssdalutvalget. Det ville da også virke noe underlig å legge opp til politisk omkamp om en sak som ble avgjort av Stortinget for mindre enn tre år siden.
Departementet skal nå utarbeide en proposisjon om ny universitets- og høyskolelov. Det er vanskelig å se at proposisjonen kan bygge på noe annet enn forslagene fra Ryssdalutvalgets mindretall. Statsråden oppfordret til debatt om innstillingen. Høringsuttalelsene er resultatet av denne debatten. De gir et klart og nesten entydig svar. Mindretallsforslagene har fått tilslutning fra et nærmest samlet universitets- og høyskolemiljø, og det er disse forslagene som ser ut til å ha størst oppslutning både i regjeringspartiene og på Stortinget. Selv om enkelte sider ved mindretallsforslagene trenger nærmere avklaring og presisering, ser det ikke ut til å foreligge noen alternative modeller som er både aktuelle og akseptable. I lys av at et samlet Ryssdalutvalg argumenterer sterkt for faglig og institusjonell autonomi, ville det også være paradoksalt om universitetene og høyskolene skulle pålegges en styringsform som de selv vurderer som svært uheldig. Flere av høringsinstansene, blant andre Universitets- og høgskolerådet, forutsetter for øvrig at eventuelle nye forslag fra departementet som avviker fra de to modellene i Ryssdalutvalgets innstilling, må sendes på ny høring før saken behandles av regjeringen og Stortinget.
Uansett hvordan en vurderer innholdet i forslagene fra Ryssdalutvalget, er det grunn til merke seg rådet fra Norges forskningsråd – om at ”konsekvensene av de endringene som Kvalitetsreformen har ført til, bør vurderes før eventuelle nye forandringer pålegges.” Denne oppfatningen går igjen i svært mange av høringsuttalelsene.
For universitetene og høyskolene har denne debatten vært verdifull. Den har økt bevisstheten om universitetenes og høyskolenes egenart, verdigrunnlag, oppgaver og betydning i samfunnet, samt forståelsen for faglig autonomi og institusjonelt selvstyre. Universitets- og høyskolemiljøenes nei til Ryssdal betyr ikke motstand mot forandringer og fornyelse. Fagmiljøene gjennomfører for tiden et omfattende reformarbeid, som for en stor del er initiert av institusjonene selv. Med tanke på denne faglige fornyelsen er det viktig at universitetene og høyskolene får de stabile styringsmessige og organisatoriske rammebetingelsene som Ryssdalutvalgets mindretall legger opp til.