Ledelse og demokrati er hete tema i rektorvalget, men også i universitetsstyret. Vi synes å være på vei tilbake til 70-tallets instituttstyringsmodell, men det er uklart om det skjer etter rektors overbevisning eller etter press fra hans velgere.
I debattinnlegget ”Demokratiet på Universitetet” synes Tor Halvorsen å lengte vekk fra privatiseringen og markedsstyringen som nå truer hans Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Det søkes trygg havn i universitetets egenart, i ekte demokratiske verdier og ikke minst i statens oljebinge. Men åremålstilsatte ledere står nå i veien for denne idyllen. ”Som kjent er den nye leiarideologien prega av idear om konkurranse og tilpassing til økonomiske ”realitetar””, konstaterer Halvorsen med avsky. Hans verdensbilde er dypt befestet hos mange av Grønmos velgere, og en reversering av instituttlederreformen applauderes. Under en høyt hevet demokratifane godtas faglig ledelse bare dersom den utøves av vedtaksføre kollegiale styrer på alle nivå og i alle enheter. Ingen enhet er for stor eller for liten for slik kollektiv styring, og ”ledernes” fremste rolle er å administrere kollegaenes vedtak. I de gode gamle dager (dvs 70-tallet) hvor instituttene var på størrelse med en forskergruppe, kunne denne styringen utøves gjennom vedtak i allmøtelignende forsamlinger bestående av de vitenskapelige ansatte. Her var lite markedsstyring om enn mye privatisering.
Instituttlederordningen det nå ivres for å avvikle, ble ikke innført av de grunner Halvorsen anfører selv om jeg ikke betviler at en tilpasset konspirasjonsteori vil plassere denne reformen godt inn i hans fortelling. Ordningen ble innført som følge av anbefalinger i en serie internasjonale fagevalueringer. Biofagevalueringen konkluderte: “All Review Panels identified a lack of scientific leadership associated with the ’horizontal’ departmental structure and the appointment of administrative departmental chairs with little scientific authority. We strongly recommend that this practice be abandoned in favour of appointing the most accomplished scientists as departmental chairs for a period of 5-6 years. These leaders should have the responsibility and the authority to formulate departmental research strategies.” Målet med denne og likelydende anbefalinger var å oppnå en tiltrengt bedring av norsk forskningskvalitet.
Som varslet med rektors gjennomdrøftingsprosjekt ble første skritt i reverseringen av instituttlederordningen tatt i forrige universitetsstyremøte. Her ble det åpnet for å gå tilbake til valgte instituttledere. Når det gjelder spørsmålet om gjeninnføring av instituttstyrene, er det skjøvet fram til etter rektorvalget. Et slikt forslag er sannsynlig da rektor ikke har framført argumenter som går i mot den gamle styringsordningen, og meningsfellenes forventninger om at 70-tallets ordning kan gjenfødes synes skyhøye. Usikkerheten ligger i om det avtroppende universitetsstyret vil være med på ferden bakover. I sist møte var rektor primært for universitetsdirektørens forslag om at dekaner må velges og sekundært for sitt eget forslag om at de kan tilsettes. Prøveavstemning viste hvilken vei det gikk og han endte denne gangen med å gå mot sitt primære standpunkt.
Instituttlederne skal altså igjen kunne framstå som tillitsverv slik Ørjar Øyen skriver varmt om i sitt innlegg. Rektors argument for en slik ordning var at selve rekrutteringsmåten, valg eller utlysing, var underordnet funksjon og myndighet. Men her overses det faktum at ved utlysinger stilles det kompetansekrav som anses nødvendig for å fylle den lederfunksjonen som fagevalueringene etterspør. Slike kompetansekrav er uforenlig med et demokratisk valg hvor velgernes suverene privilegium nettopp er å avgjøre hva slags kompetanse som trengs. Det er videre påfallende at begrunnelsen for hvorfor UiB trenger instituttledere, og deres funksjon og myndighet ikke var berørt i reverseringssaken. Dermed sitter vi igjen med flere spørsmål enn svar, som for eksempel:
- Skal alle ansatte og studenter være valgbare som instituttleder slik som i rektorvalget? Hvis ikke, hva er argumentet for å avvike fra dette?
- Skal potensielle instituttledere kunne motsette seg valg eller skal dette være et pliktig tillitsverv slik ordningen var tidligere?
- Skal stemmer verdsettes ulikt på bakgrunn av gruppetilhørighet? I så fall, hvorfor og hvor ulikt?
- Innebærer reverseringen et behov for å omgjøre dagens instituttråd til et overordnet styre for både valgte og ansatte instituttledere?
Svarene på disse spørsmålene er ikke åpenbare, fordi instituttledernes funksjon med ett har blitt utydelig. Halvorsen konkluderer ”Vi må velje leiarar som fremmer og styrker demokratiet på alle plan”. Dette og andre argumenter hos Halvorsen og meningsfeller peker i retning av at alle skal være valgbare og at alle stemmer skal telle likt. Jeg har en mistanke om at dette blir for demokratisk både for Halvorsen og rektor, men uten begrunnelser ingen konklusjon.
Med dagens vektsystem og antall stemmeberettigede kan det beregnes at verdifastsettelsen av professoren (og stipendiaten) er ca 25 ganger større enn for studenten i det ”demokratiske” valget av rektor. Mange syntes sikkert det er greit, men ikke fordi det er demokratisk. Vekting i valg er grunnleggende udemokratisk da en tillegger mennesker ulik kompetanse i å velge mellom alternativer. Hvis velgerkompetansen er viktigere enn det demokratiske prinsippet om at en stemme er en stemme bør det innrømmes. Hvis i tillegg instituttlederens egenskaper og kompetanse betraktes som viktig, bør ansettelse etter komite- og kompetansevurdering samt partssammensatt styrebehandling ikke framstå som et så dårlig alternativ.
Jeg oppfordrer rektor og meningsfellene som driver oss i retning av 70-tallets instituttstyringsmodell, om å presisere hvor udemokratisk demokrati dere nå har i tankene. På den måten kan diskusjonen om medinnflytelse og ledelsesmodeller komme vekk fra det fordekte sporet den er kjørt inn i. Spørsmålene ovenfor krever begrunnede svar i neste universitetsstyremøte, men en klargjøring før rektorvalget er betimelig.