Det er flere fremlegg om fast ansettelse av universitetsstipendiater men uklart hvorfor dette er viktig - med mulig unntak av stipendiatene selv. Betegnelsen stipendiat brukes om personer under forskningsutdannelse (Ph.D. graden) og også om juniorforskere (Post. Doc.) dvs etter at dr.graden er fullført Disse stipendiatene er ansatt i rekrutteringsstillinger og disse skal derfor IKKE være permanente. Omgjøres disse til faste stillinger får vi en vesentlig svekkelse av akademisk forskning og en løser heller ikke noen problemer for stipendiater som sådan. Grunnen er enkel; med permanente stillinger blokkeres ansettelse av fremtidige stipendiater siden en umulig kan opprette nye stillinger i det uendelige. Det er også svært urettferdig for fremtidige talenter som vil utelukkes fra akademisk forskning. Et par greelle eksempler vil belyse dette.
Akademisk ekspansjon på 1960/70-tallet
I denne perioden ekspanderte de fleste universiteter kraftig med mange nye og faste akademiske ansettelser. Så var det sluttt dels fordi det ikke var økonomi til nye stillinger ved de etablerte universitetene UiB, UiO og NTNU. Også de få rekrutteringsstillingene en hadde (vit. ass. og stipendiater) ble gjort permanente – misforstått solidaritet. Forskningen stagnerte (forgubbing) og ansettelse av kvinnelige forsker ble umulig, dvs ingen diskriminering her. Med permanente stipendiatstillingene så får vi akademisk grøftekjøring på ny – ingen ønsker vel dette?
Systemgalskap i Sovjetunionen
Som et ledd i den kommunistiske samfunnsmodell hadde alle rett til arbeid og for akademikere som forskere i henhold til utdannelsen. Løsningen ble en kraftig ekspansjon av forskningsinstitutter under det russiske vitenskapsakademi og en mistet fort kontakten med den virkelige verden. Det var så ille at det ikke engang var kontorplasser nok slik at mange steder var en forsker kun en dag i uken på jobben . De produserte vitenskapelige avhandlinger – ikke mangel på trykkerier – som ingen leste. Det var lite penger til utstyr, eksperimenter etc så det ble et magert samfundsmessig utbytte av en ellers storstilt forskningssatsning. Da sovjetsystemet kollapset ble det drastiske nedskjæringer i bemanningen enskjønt de dyktigste fikk jobb i Vesten. Jeg var i Georgia i 1988 og ble fortalt at resturanter og kafeteriaer hadde flere kelnere med Ph.D. fordi lønnen kunne være 3 ganger høyere enn som forsker.
God forskning – fleksibilitet & fornyelse – som i toppidrett
Jeg kan ikke se noe positivt med å gi stipendiater fast ansettelse da en ikke må eller kan utestenge fremtidige forskertalenter. En annen fordel er naturligvis at stipendiater med forskererfaring vil være en berikelse i mange progressive industrimiljøer og dermed styrke kontakten mellom akademia og næringslivet.
En parallell; fotballklubber i eliteserien gir ikke gi 5 års spillerkontrakter samt fast plass på 1-laget – samme ’regler’ bør gjelde for forskning på høyt nivå som i USA. Her gis det ikke fast professoransettelse (tenure) før kandidatene er 35 – 40 år. Andre steder er lønnen knyttet til akademiske prestasjoner som publikasjoner, undervisning og prosjekter. Slike evalueringer som er enkle å gjennomføre, er nærmest tabu i norske akademia.
Til slutt; de ’lærde’ strides om hvem som skal ha kreditt for at UiBergen har klartet på den akademiske rangstigen. Min hypotese er de Gamle Grå dvs de som nå er blitt pensjonister (emerituser) og dermed har muliggjort nytt forskerblod i et tidligere stagnant akademisk system.