Jeg har blitt gjort oppmerksom på På Høydens sak ”Frisk likestillingsdebatt på Kvinnedagen”. ”Debatten” det henvises til er heldagsseminaret ”Likestilling i forskningen. Et kritisk blikk” som gikk av stabelen 8. mars. Jeg var invitert som foredragsholder.
I foredraget mitt skal jeg, ifølge På Høyden, ha sagt at ”positiv diskriminering kan brukes for å rette opp i de skjevhetene, i form av negativ diskriminering, som allerede eksisterer”. I realiteten var jeg skeptisk til dette såkalte kompensasjonsargumentet for positiv diskriminering. Synspunktet jeg fremholdt var at positiv diskriminering av underrepresenterte grupper i akademia bedre kan begrunnes ved å henvise til vitenskapsinterne mål, som objektivitet og relevans, og legitime samfunnsmessige mål, som demokratisk likhet.
Jeg skal også ha pekt på ”at det eksisterer egne kulturnormer internt blant kvinner i akademia som går på at man ikke skal stikke seg for mye fram, og helst bør oppføre seg som andre”. Det gjorde jeg. Jeg mener det eksisterer slike normer. Jeg anser imidlertid ikke eksistensen av slike normer som noen sentral årsak til den lave kvinneandelen blant vitenskapelig ansatte ved norske universiteter i dag. Dette understrekte jeg flere ganger i løpet av seminaret, på eget initiativ, og på oppfordring.
Ifølge På Høyden, skal jeg videre har spurt om det er ”rettferdig at menn skal bli straffet på grunnlag av noe de ikke har mulighet til å påvirke”. Svaret mitt var at det meritokratiske prinsippet som legger til grunn at man skal tildeles goder, som stillinger eller stipendier, ut fra kvalifikasjoner, alt ”straffer” mange – kvinner så vel som menn – for ”noe de ikke har mulighet til å påvirke”. Hvilke kvalifikasjoner den enkelte makter å tilegne seg, avhenger av egen innsats, men også av medfødte evner og sosial bakgrunn, det vil si forhold som er utenfor den enkeltes kontroll. Hvis velbegrunnet positiv diskriminering er urettferdig fordi slik diskriminering straffer medlemmer av den ikke-tilgodesette gruppen for noe som er utenfor deres kontroll (for eksempel at de er ”menn”), må følgelig også et meritokratisk prinsipp som ikke korrigerer for ulikhet i medfødte evner og sosial bakgrunn være urettferdig. Dette var min utfordring til dem som kritiserer positiv diskriminering med utgangspunkt i et slikt ikke-korrigert meritokratisk prinsipp – og de er mange.
På Høyden har ikke engang forsøkt å gjengi dette svaret. Som saken står nå, ser det ut som om jeg mener at positiv diskriminering av kvinner nødvendigvis innebærer urettferdig behandling av menn. Det har jeg aldri ment og aldri gitt uttrykk for.
Jeg har gode erfaringer med På Høyden fra tidligere. Jeg er også innforstått med at forskningsformidling krever forenkling. I denne saken er jeg imidlertid referert dels feil, dels skjevt.
På Høydens utsendte har oppfattet det slik at hensikten med seminaret var å diskutere forholdet mellom kjønnsdiskriminering og andre former for diskriminering. Han mener på denne bakgrunn at det kun var en av foredragsholderne, nemlig Dag Øistein Endsjø, som forholdt seg til dagens problemstilling. Som foredragsholder hadde jeg imidlertid fått et sett av spørsmål å forholde meg til. Jeg valgte, i likhet med en av de andre foredragsholderne, Jon Hustad, å konsentrere meg om spørsmål knyttet til forholdet mellom likestillingspolitikk og kvalitet i forskningen. Jeg brukte i denne sammenheng kjønnslikestillingspolitikken som eksempel. Harriet Bjerrum Nielsen var også invitert som foredragsholder. Hun diskuterte en rekke spørsmål i sin innledning, men vektla særlig forholdet mellom ulike typer av diskriminering. Hennes foredrag var uten tvil seminarets faglige høydepunkt. På tross av at På Høyden i denne saken åpenbart ønsket å fokusere særlig på ”spørsmålet om hvorvidt kjønn skal ha en spesiell rolle i forhold til andre skjevheter i forskningen”, er innlegget hennes ikke viet plass av journalisten. Vi er flere som venter i spenning på begrunnelsen for denne utelatelsen.