Filosofisk herreklubb

I På Høyden uttaler styrer ved filosofisk institutt, Knut Ågotnes, i forbindelse med kritikk som er fremkommet ved ansettelse i fem lektorater ved filosofisk institutt, at instituttet legger seg flat for likestillingskomiteens kritikk av ansettelseskomiteens sammensetning. Dette er en forvrengning av sannheten. Fakultetet/instituttet forsøker tvert om å så langt som mulig å omgå uttalelsen fra likestillingskomiteen.
Det er riktig at ansettelseskomiteen var feil sammensatt i henhold til kravene som stilles i universitetsloven.

Som det er blitt påpekt bestod komiteen utelukkende av menn. Av 39 søkere ble en kvinne innkalt til prøveforelesning/intervju, selv om det var klart at det var en rekke andre sterke kvinnelige kandidater. Likestillingskomiteen uttaler at ”komiteens sammensetning kan ha hatt innvirkning på resultatet i denne saken.. Det er påfallende at bare en kvinne blir innkalt til prøveforelesning/intervju, til tross for at vi ut fra den sakkyndige bedømmelsen ser at opptil flere andre kan sies å ha tilnærmet like kvalifikasjoner og derfor burde vært gitt en sjanse.”

Likestillingskomiteens konklusjon er at saken må sendes tilbake til ny behandling i en komité som tilfredsstiller lovens krav til kjønnsrepresentasjon. Det vil si at ny komité opprettes.

Fakultetet/instituttet velger å omgå denne uttalelsen. I stedet for å opprette ny komité velger de å beholde den opprinnelige komiteen som består av tre mannlige medlemmer. Likestillingsmanøveren fra fakultetet/instituttets side består i at de vil supplere denne komiteen med et kvinnelig medlem.

Ti søkere valgte å klage på grundig og omfattende vis på det de oppfattet var en særdeles slett innstilling. Det ble blant annet satt spørsmålstegn ved om komiteen hadde maktet å lese på skikkelig vis fem dr. gradsarbeider og rundt 34 hovedfagsoppgaver pluss en rekke mindre vitenskapelige og pedagogiske arbeider samtidig som flere av komitémedlemmene hadde til dels omfattende sensurarbeider ved andre institutter, innen en tidsramme på fire uker.

En av grunnene til at denne spørsmålsstillingen ble reist skyldtes at det i innstillingen overhodet ikke ble uttrykt dissens mellom komitémedlemmene. I universitetsloven heter det: ”Er det dissens, skal de forskjellige standpunkter begrunnes”. Vi fant det noe påfallende at komitémedlemmene syntes å være så forbløffende enige. På klagernes spørsmål svarte også komiteens formann Professor Erik Brown at komiteen sort sett var enig i ett og alt. ”Men faktisk var vi praktisk talt enige, både når det gjaldt hvem som skulle innkalles til prøveforelesning og om hvordan søkerne til slutt skulle rangeres.”

I denne kontekst har forslaget om å supplere den eksisterende komiteen med et ekstra kvinnelig medlem et noe absurd drag over seg. Hva i all verden skal denne kvinnen gjøre blant tre menn som allerede har gjort opp sin mening og er enige og samstemte i et og alt? Gitt disse rammebetingelsene er det vanskelig å se at denne kvinnen skulle ha noen reell makt. Det ser mer ut som om hun er tiltenkt en rolle som et gissel i likestillingens navn.

I alminnelig rettspraksis er det slik at dersom en appellerer en sak så er ikke dommerkollegiet det samme. For at en slik prosess skal være pålitelig må det oppnevnes et panel som ikke selv er part i saken. Når fakultetet/instituttet neglisjerer helt alminnelig praksis i slike saker samtidig som de ikke tar hensyn til likestillingskomiteens uttalelse er det vanskelig å betrakte dette som en seriøs prosedyre. Denne type gisseldrama som fakultetet/instituttet legger opp til, kan ikke sies å være i overensstemmelse med intensjonen i likestillingsloven.

I På Høydens referat av saken heter det at det er de som ikke fikk jobben som nå klager på innstillingen. Dette medfører ikke riktighet. Blant klagerne finnes det også folk som har fått jobb, men som mener at innstillingen er så klanderverdig at det må påpekes.