Nettavisen for UiB, På Høyden, skriver 15. januar i en artikkel at rektorkandidat og dekan Dag Rune Olsen sier han ikke ser noen framtid i å podcaste forelesninger til studenter som ligger på stranda på Bali. Han påpeker at det som vil gi best læringseffekt er en mentorordning for studenter og at studenter må inngå i forskningsgrupper. Dette er vel og bra, men aspektet med at man skal se vekk fra digitale verktøy i læringsprosessen er noe vi stiller oss svært undrende til.
For det første gir Olsens påstand oss en følelse av at han tror fulltidsstudenter har tid og råd til å dra til Bali midt i semesteret. Har vi virkelig det? Som rutinerte studenter har vi tilsammen tilbakelagt nesten et tiår på Universitetet i Bergen, og kjenner etter hvert mange studenter. Ikke én gang har vi hørt om noen som har kunnet tatt seg tid eller råd til å reise på ferie midt i semesteret. Finnes egentlig denne balistudenten Olsen snakker om, og i så fall representerer den studentmassen som en helhet?
Denne artikkelen reflekterer dessverre en ganske fundamental mistillit til studenter. En holdning Olsen ikke er alene om. I møte med en del ansatte ved UiB møter man ofte denne fordommen, at studenter er unnasluntere, late og lite motiverte. Skal denne fordommen frata studentene et verktøy som kan være nyttig for læring og faglig utvikling?
Studentparlamentet ved UiB har lenge kjempet for å digitalisere undervisningen, blant annet ved podcasting av forelesningene. For mange studneter ville podcasting gjort studiehverdagen vesentlig enklere. Dette være seg studenter med barn, studenter med sykdom eller funksjonshemminger av ulik grad, eller studenter som faktisk lærer bedre ved å kunne se en forelesning på pc, med mulighet til å sette på pause for å reflektere, notere ned og memorere innholdet. Vi lærer forskjellig. Noen lærer visuelt, noen lærer auditivt, og noen i en kombinasjon, men felles for all læring er at det bør være en aktiv prosess. Når Olsen mener podcaster bare passivt videreformidle forelesninger, glemmer han muligheten som ligger i å gjøre forelesningen tilgjengelig for drøftelse og kollokvering.
Vi lurer på om Olsen har misforstått hva podcasting og digital undervisning kan være? Det må ikke være noe som er tilgjengelig for hele befolkningen, opptak av undervisning kan også gjøres tilgjengelig for en begrenset brukergruppe gjennom Studentportalen, selv om all undervisning som hovedregel er offentlig. Har Olsen sett på hvordan andre universiteter gjør dette? Eksempelvis podcaster Universitetet i Stavanger forelesninger. Betyr det at de har latere studenter? Dropper flere ut? Har de lavere karaktersnitt enn andre? – Og drar de oftere til Bali?
En av dette innleggets forfattere var i høst på et utvekslingsopphold ved University of Queensland i Australia. Ved et tilfelle var undervisningen blitt flyttet til et rom som ikke inneholdt opptaksmuligheter. Da utbrøt foreleseren «Is this Soviet?!», for hun kunne ikke tenke seg noe mer absurd enn at studentene ikke fikk mulighet til å gjennomgå forelesningen i etterkant av undervisningen.
Mange som er i mot podcasting av forelesninger frykter at flere studenter ikke vil møte opp på forelesning dersom undervisning digitaliseres. Er dette en reell problemstilling? Vi tenker tvert i mot. Det ville bidratt til en kvalitetssikring av forelesninger, da også forelesere kan gå gjennom sine egne forelesninger og se hva som fungerer og ikke fungerer.
Er målet at vi skal møte opp på forelesninger eller er målet at vi skal lære? Og betyr det i så fall noe om vi lærer det gjennom et fysisk eller et digitalt medium? Hvis det er slik at man skal ha flest mulig studenter på forelesninger, da må man gjøre dem obligatoriske. Men dette vil heller ikke være måten å få studenter til å komme på forelesning. Vi er på universitetet fordi vi ønsker å være der, og vi trenger ikke å mures inne for å forhindre at vi stikker av. Vi er ikke ute etter å pensjonere forelesningen som sådan; man trenger å ha dialog med foreleseren, få lov til å stille kritiske spørsmål og inngå i en faglig dialog med en ekspert på emnet. Men man har også behov for å repetere ting, og svært ofte er det slik at forelesningene i et emne omhandler noe helt annet en hva som står i den anbefalte litteraturen. Digitalisering av undervisning er et ypperlig læringsverktøy i så måte, som kan gi forhøyet læringsutbytte for studentene, og i tillegg tettere kontakt mellom forelesere og studenter. Dersom UiB ønsker å være et moderne universitet må man også tenke nytt om undervisningen, og ikke bare om forskning.
Så hvem er balistudenten? Vi vet ikke hvem den er. Vi vet derimot hvem våre medstudenter er. Vi møter dem på kvelden på lesesalen, der de sitter lenge. Vi møter dem tidlig på morgenen på vei til forelesning, som ofte varer store deler av dagen. Vi møter dem en lørdagsmorgen på vei til deltidsjobben, og vi snakker sammen på Facebook i sommerferien, når alle gjør det de kan for å skaffe seg en studierelevant sommerjobb som kanskje kan gi relevant erfaring – eller i det minste dekke de økonomiske utgiftene der Lånekassen ikke strekker til. Så dersom Olsen møter en student som har råd – og i hvert fall får tiden til å strekke til – og kan ta seg en tur til Bali, da bør han ønske denne studenten god tur. For denne studenten er sjelden.