For alle oss som DIGer undervisning

Jeg registrerer at UiB har satt i gang et prosjekt – det såkalte ”DigUiB”  – hvor siktemålet er å:  ”prøve ut digitale forelesninger som et tilbud til forelesere. Prosjektet vil gjøre det mulig for forelesere å få gjort opptak av forelesninger og å gjøre disse tilgjengelig digitalt” (brev av 15.09.10 fra Utdanningsavdelingen). 

Jeg skjønner at det er et behov for å følge opp noen av de utfordringer som kommer fra studentene, og som ligger i den nye teknologien.  Men hva er det som sies i brevet fra Utdanningsavdelingen?  Jo, det er et tilbud til foreleserne.  I første omgang riktignok bare noen utvalgte, men likevel: foreleserne.  Formuleringen kan selvfølgelig oppfattes som en språklig unøyaktighet.  Det er selvfølgelig studentene og ikke foreleserne en tenker på.  (Selv kritikere som undertegnede må jo forstå at forelesningene ikke er til for foreleserne.)  Jeg føler meg ikke overbevist.  Jeg oppfatter formuleringen som uttrykk for en bestemt forståelse av hva forelesninger (og mer generelt undervisning) dreier seg om, nemlig formidling.  Mange av oss kan nok ha godt av noen råd og tips med hensyn til det å formidle oss, men undervisning er ikke, og må ikke gjøres til, formidling.  For hvilken rolle er det vi med det tilskriver studentene?  Jo, som passive tilhørere.  Undervisning handler om noe langt mer enn å formidle et budskap på en mest mulig forbrukervennlig måte.  La oss snu på det hele og heller ha fokus på mottakeren.  Hva er det vi vil at mottakeren skal sitte igjen med, og hvordan kan vi bruke den nye teknologien for å sikre oss at han og hun faktisk sitter igjen med det vi ønsker?  Da blir vi også nødt til å ta en mer grunnleggende debatt om hva vi skal forstå med – og hva vi vil med – undervisning.